Salis dagbok 2007

28.oktober

Hm...har tenkt på mye med dette med lederskap og krav.  Fikk beskjed i går om å skaffe Sali ei kraftig strupelenke i metall for å kontrollere ham og sette ham på plass!  Da ble jeg sinna, og tenkte som så at er det det som skal til for å få orden på oss i lydighetsringen, så har ikke vi noe i en lydighetsring å gjøre.  Jeg ble i hvertfall veldig skuffa:(  At vi ikke skal i noen lydighetsring igjen på lenge (om noensinne) betyr ikke at vi ikke skal trene - for trening er gøy!

Må jo flire litt av det hele også, for til daglig er Sali en mye lydigere hund enn Zeta.  Sender jeg ham ut av kjøkkenet - så går han ut av kjøkkenet og kommanderer jeg ham til å bli i sofaen mens jeg lager mat - så blir han i sofaen (Zeta kommer tilbake etter et halvt minutt og må sendes ut gang på gang).  Ber jeg ham gå og legge seg - så går han og legger seg (Zeta tusler rundt i sin egen verden til jeg hever stemmen).  Sier jeg sitt før jeg åpner ytterdøra, så er det han som setter seg, og blir sittende til jeg sier han kan gå ut (mens Zeta står og ser dumt på meg til hun har fått sin tredje kommando).  Sier jeg sitt når han skal få maten sin, så setter han seg, tar øyekontakt med meg og forsyner seg ikke før han har fått værsågod (mens Zeta stadig driver og prøver å tjuvstarte) - nesten hver gang strekker han seg opp for å susse meg på haka (om jeg sitter på huk) før han begynner å spise :).  Løper de løse ute (andre steder enn i hagen - der har Sali visst lagd seg egne regler) så kommer Sali styrtende med en gang jeg roper ham inn (mens Zeta "skal bare" , somler seg i min generelle retning og ser like overraska ut hver gang jeg blir irritert i stemmen).  Når han ikke tuller går han også en mye bedre lineføring og fri ved fot enn det Zeta gjør, og holder kontakten på en måte hun ikke ville drømt om en gang. 

...så helt håpløs tror jeg ikke oppdragelsen min har vært..

27. oktober

Egentlig burde jeg bare forbigå dagens kursavslutning og klubbmesterskap i stillhet, men særlig Salis forsøk på apellmerke ga så mange et forlenga liv at det kanskje er verd å nevne likevel...  Det begynte ikke helt ille, men etter "fri ved fot" var slutt så tok han fullstendig av.  Jeg vet ikke om noen av tilskuerne har sett et skikkelig RR-røkk før, men jeg er helt sikker på at ingen har sett det i en lydighetsring.  Han spant rundt og rundt i 8-tall og sirkler, med en del ekstrarunder utenfor ringen i tillegg så grusen spruta.  Et hvert forsøk på å få samla konsentrasjonen hans etter det førte til fullstendig overslag igjen.  Jeg måtte si i fra til de tilskuerne som sto og strevde med å la være å le at det var helt OK å le, og det var mange letta hikst blant gjengen.  Det hele er jo selvfølgelig min feil.  For det første er det ekkelt når jeg stresser, for det andre skulle han fått brukt opp en del av overskuddsenergien før vi kom, og for det tredje har sikkert dommeren Ragnhild rett at vi sliter litt med lederskapet.  Det jeg sliter mest med er hele konkurransegreia.

Her er vårt fantastiske poengoppsett:

23.oktober

I dag var det jeg som var teit på kurs.  Sali oppførte seg litt hopp og sprett, men bedre enn vanlig.  Bare i korte perioder hadde jeg lina festa til grima, ellers brukte vi vanlig halsbånd.  Det var bare da vi hadde stått stille altfor lenge, og en av de andre kursdeltagerne ville hilse på ham, at han tok av...og så var tispa hennes sååååå søt!

Hoveddelen av dagens kurs var en gjennomgang av apellmerke-øvelsene, for å se hvordan vi lå an.  Da vi skulle gå lineføring foran alle ville ikke Sali.  Han bare snuste i bakken og fulgte ikke med på hvor jeg gikk i det hele tatt.  Noe av det var sikkert interessant lukt, men han merket nok også at jeg ble litt for stressa, så jeg tror det meste var demping.  Et par menneskers kommentarer oppigjennom om at jeg ikke stiller nok krav til ham sang i bakhodet (ikke kommentarer fra instruktøren vår Helle, vel og merke!), og for meg blir det litt for mye "det er ikke noe som heter har ikke lyst, vil du ikke, så skal du".  Det ble litt mye napping i bånd og streng stemme, og det hjalp ikke en døyt.  Ikke hjalp det på mitt humør heller, for det er ikke sånn jeg vil ha det.  Det er ikke gøy, og er det ikke gøy kan vi like godt la være. 

En ting er å være litt streng i  oppdragelsen.  Vi jobber enda med at han ikke skal få hoppe opp på folk, jage bilker/mopeder/sykler, og at han skal gå pent i bånd selv om det er andre hunder til stede.  Bortsett fra det er han stort sett snill og grei, kommer på innkalling, sitter pent og venter på maten eller å bli sluppet ut døra og så videre. 

En helt annen ting er lydighetsøvelser, ekstrating jeg ber ham om fordi det er gøy å få sånt til.  Hva er poenget om vi ikke begge to synes det er gøy?  Jeg vil ikke bli en av dem som er sint på bikkja si fordi den ikke legger seg raskt nok, kommer i perfekt tempo inn til innkalling, eller mister ett og annet fillepoeng i konkurranser. 

Resten av kurskvelden?  Det gikk bra.  Jeg fikk ham til og med til å legge seg under dekk fra holt (med et par-tre dobbeltkommandoer, og han lå til jeg var tilbake og kommanderte ham på plass.  Stå under marsj trengte også dobbeltkommando, og han bevegde seg trekvart lengde før han sto, men det var første gang vi fikk det til, så det var gøy.  ikke bare det, men han sto til jeg var tilbake på sida hans og tok han med videre.  Innkalling fra sitt gikk i galopp, og han trengte bare en liten fingervift før han huska at han skulle inn på plass.  Da vi var ferdige var han fortsatt løs, og fant en pinne.  Den snappa jeg fra ham og småløp mens jeg sa "på plass", og jammen fulgte han meg ikke i en rotete hopp-og-sprett fri ved fot både hit og dit.  Det er sånn det skal være!  Så får de som vil ha det pent og pyntelig heller le av oss/rynke på nesa/se på noe annet...eller le med oss.  Helle, instruktøren foreslo at vi skulle prøve det samme - gi blaffen i poengene og bare ha det gøy - under klubbmesterskapet til lørdag, så lærer i hvert fall Sali at det kan være gøy i en ring.

Jeg tror jeg skal fortsette med det langt utover neste helg!

Stille krav til ham?  Det kan jeg gjøre med viktigere ting.  Resten tar vi som det kommer, og blir han ikke voksen og veloppdragen på alle måter innen han fyller 14 år, så får vi heller revidere metodene våre.  Jeg elsker å ha en glad gutt, og har ikke lyst til å bli så stressa rundt ham igjen.  Ting tar tid...og gjør egentlig det noe?

16. oktober

Litt ovenpå etter forrige ukes suksess troppa vi opp med halti og godt mot.  I begynnelsen så alt ut til å gå helt fint, helt til en av deltagerne dukket opp sent, og kom og stilte seg ved siden av oss - med løpetispe!  Da vi etter hvert skulle begynne å trene fri ved fot flytta jeg meg til andre enden av banen med Sali, og selv om han fortsatt var litt ukonsentrert så gikk det greit nok.  Vi hadde assistenttrener i dag, og uten at jeg skal henge ut noen, så ble det litt kjedelig med masse venting.  Salis hode var fortsatt temmelig opphengt i løpetispa så lenge vi sto stille på rekka og venta på vår tur, så jeg trakk meg litt til side og gikk lineføring for å holde ham i gang.  Han var til tider skikkelig god, og vi hadde det gøy. 

Da det endelig var vår tur skulle det trenes på tannsjekk.  Akkurat i det jeg skulle sette ham kommer det et klubbmedlem tuslende rett i mot oss med valpen sin for å "miljøtrene" og dermed er min firbeinte mottakelseskomité i full beredskap.  Jeg trengte derfor et par forsøk på å få ham til å sette seg pent ved siden av meg, og når han endelig gjorde det (etter ca. et halvt minutt) og vi var klar for tannvisning, så jeg bare ryggen til instruktøren som var på vei bort til førstemann på rekka igjen.  Det etter at vi hadde venta i over et kvarter på at det skulle bli vår tur!

Jeg var så sinna at jeg tok med meg Sali og bare gikk derfra.  Skal det være sånn, så kan vi likegodt trene aleine og introdusere forstyrrelser litt etter litt og i mer kontrollerte former.  Jeg burde sikkert tatt det opp med henne der og da, men jeg var rett og slett for sint.  Jeg snakka imidlertid om det med hovedinstruktøren om det dagen etter, da hun nevnte at assistenten hadde sagt at vi hadde fått for mye problemer på grunn av løpetispa og valpen som var altfor tett innpå.  Jeg forklarte at det ikke var derfor jeg dro, selv om hun med valpen jo egentlig kanskje burde visst bedre enn å gå så direkte på og så tett innpå.  Hadde det vært et videregående kurs eller konkurransekurs så hadde det jo vært greiere, for da hadde hundene kommet så langt at de egentlig hadde trengt å trene med den slags forstyrrelser.

Vi har en kurskveld igjen til tirsdag, og jeg kommer til å gå, for da er det hovedtreneren som er der, og hun er flink. 

Denne uka skal jeg også se om vi klarer å få på plass en ordentlig dekk (som vi tuller masse med) og en stå under marsj som jeg kan stole på.  Sali har fått så mye tur og lek de siste fire dagene at han ikke har vondt av litt konsentrasjonsarbeide de neste dagene - men i små mengder.

9. oktober

Vi har vært på lydighetskurs i dag.  Siden jeg er forkjøla, trøtt, hadde vondt i hodet og ei lunte som var kort-kort så troppa vi opp med halti-grime på Sali.  For en forskjell!!!  Med en gang han skjønte at det både var nytteløst og ubehagelig å bruke rå kraft for å prøve å hoppe bort til de andre hundene hele tida, så ga han faktisk opp (bortsett fra i pausen, da han prøvde seg litt igjen...og så var Flossie BC jo sååå spennende).  Mangelen på stress, mas, hans egne kraftige rykk i halsbånd og en mer og mer irritert Annette gjorde underverker.  Sali fikk mye mer ro over seg, og vi fikk en kontakt vi aldri har hatt med andre hunder rundt oss før. Det var med andre ord ikke bare et hjelpemiddel for å holde ham, men en mulighet til å fjerne masse unødvendig stress.

Til og med da jeg enten la ham i dekk, eller satte ham fra meg i sitt, og gikk helt fra, lå eller satt han (for det meste) der han skulle, selv om de andre hundene var i bevegelse, og når han reiste seg så kom han mot meg i stedet for å stikke av for å leke.

Da fikk endelig de andre sett hva Sali faktisk kan når det bare er oss tre!  Ikke bare det, men vi lærte endelig en del nytt.  Det var mye gøyere, det!!  Så frem til han roer seg ned, så blir det halti på kurs for oss.  Og bare så det er sagt, haltien ble ikke brukt som dressurredskap, bare for å holde ham igjen når han ville bort til de andre.

6. oktober

Nå er det to måneder siden sist jeg målte Sali...og han er fortsatt 68,0 cm, så jeg antar at det er der han ender opp.  Akkurat passe, synes jeg.

3. oktober

Tenk at lille troll er ett år gammel i dag!  Ikke til å tro!  Ikke bare har tida gått kjempefort, men han er fortsatt en ganske så barnslig ettåring, med masse valp i seg.  Impulskontroll?  Hva er det?  Jiiiiii-haa!

30. september

Får jeg ikke lov til det ene, så finner vi noe annet. 

Sali har akkurat ligget og tygga på et vattert teppe, og har fått beskjed om å la være to ganger fordi jeg vet formålet er å tygge hull og dra ut vatten.  Det gøyeste han vet.  Etter andre gangen ble han bare liggende og se på meg lenge, før han tusla ut av rommet, ned trappa, inn i stua og oppi sofaen.  OK tenkte jeg, la ham være sur.  Neste jeg hører er at hopper ned av sofaen, kommer tuslende tilbake opp trappa og kommer inn og legger seg på det vatterte teppet ved siden av meg igjen - med Zetas tykke teppe (de "ullete" tykke polyesterteppene som er helt uslitelige) i kjeften.  En aldri så liten demonstrasjon av ett eller annet, kanskje. 

Da jeg bare ignorerte det hele la han teppet fra seg og la seg til å sove...eller pønske ut neste innfall?

29. september

Endelig har roen senket seg igjen.  Zeta har flørta og budt seg frem for Sali i et par uker nå, og Sali har vært med leken, men sist lørdag morgen ble leken til alvor.   Snakk om kaos!  Ikke bare det, men bilen var i stykker frem til mandag kveld, så jeg var i utgangspunktet temmelig sliten av lang reise, lange dager borte fra hundene og dårlig samvittighet for å ha satt Sali i bur.  Da bilen var fiksa kunne jeg i hvert fall ta ham med på jobb, hvor han sov som en stein i varm god bil både før og etter lunsj.  Onsdag ettermiddag var det endelig begynt å dabbe av, og selv om Zeta fortsatt driver og erter ham opp for så å trekke seg, så kan de i hvert fall være både i samme rom og ute samtidig.  Puh!

Det burde kanskje ikke være nødvendig å si at vi ikke var så veldig flinke på lydighetskurset på tirsdag?  Hehe!  Det var vi imidlertid ikke aleine om, for de fleste av hannhundene var temmelig uregjerlige.  Det er utrolig mye løpetider rundt omkring!  Denne kvelden hadde vi en tilskuer til kurset, en rød langhåra katt som satt og fulgte nøye med.  Da Sali ville hilse på den fikk han lov, og katten freste bare advarende da han stakk snuten inn i pelsen på den, men gjorde ingen tegn til å ville slå eller stikke.  Sali ville gjerne at de skulle få lov til å leke.  Av de tre kattene Sali har hatt nærkontakt med så er det bare naboens katt han ikke har fått lov til å snuse i pelsen på, noe jeg jo synes er veldig OK.  Jeg vil gjerne ha en hund som går bra sammen med katter. 

Siden jeg ikke har hatt bilen i orden den siste tida har Sali fått en god del byturer om kvelden, noe han virkelig trenger.  Hoppinga etter biler avtar (men jeg stoler ikke et fnugg på ham i så måte, for plutselig så er han i svevet), og han blir stadig litt flinkere til å overse sykler og andre mennesker.  Han begynner så smått å skjønne at han ikke kan hilse på og leke med alt som beveger seg.  I løpetidsrusen har han imidlertid begynt å dra som et uvær, noe jeg håper roer seg i dagene fremover. 

Onsdag morgen var det fire mennesker på jobb som ville hilse på ham samtidig og jeg tror han holdt på å tisse på seg av glede over alle disse menneskene som han fikk lov til å hilse på.  Halen gikk som et uvær, han slang inn kyss i alle retninger der han trodde han skulle klare å komme til, han var heilt skjelven i bakbeina og fjeset hans lyste av glede.  Så mye for reserverte RR'er, jeg tror jeg har fått meg en elegant labrador :)  Jeg måtte streve skikkelig for å hindre ham i å hoppe opp og slikke fjeset til alle sammen.  Torsdagen, mans vi satt ute og spiste lunsj (vi var bare tre stykker på jobb den dagen) kom postmannen med ei pakke, og han ville kose med Sali som sto der og dirra av iver.  Igjen et skikkelig lykkelig øyeblikk i Salis dag.

Snakk om å ha to hunder av samme rase med stikk motsatt gemytt.  Zeta hadde bedt postmannen pelle seg vekk, og ikke i pene "ordelag" heller. 

16. september

Sali så ut som om han holdt på å drukne i går.  Han har bada i bekker før, men aldri skikkelig i vann.

Han og Calmo lekte langs bredde på et vann, og jeg kasta en pinne ut i vannet for å se om noen ville ta den. Calmo stoppa på 15 cm. dyp, tok seg en slurk vann og ignorerte hele pinneeksperimentet. Sali derimot plaska
uti, tok sats, hoppa ... og forsvant! I tre eller fire sekunder (det føltes som et halvt minutt, minst!) var han heilt borte, og det eneste som kunne ses var bobler og bølger etter at han var gått under. Jeg skulle akkurat til å kaste meg uti etter ham da hodet hans brøt vannet og han begynte å padle febrilsk mot land! Gud så redd jeg
var, og han var tydelig temmelig satt ut. Heldigvis klarte jeg å tenke nok til å applaudere ham i land og skryte masse av ham da han kom bort selv om det jeg hadde mest lyst til var å synke ned på bakken, gi ham en skikkelig klem og si "staaaaakkar"!!!!

Han var temmelig småfjern i blikket og litt skjelven i beina, men tok seg sammen og begynte å leke heftig med Calmo, og det tok ikke mange minuttene etter det før han var uti og vassa igjen.  Det var imidlertid tydelig at ballansen var litt brutt, Sali gikk temmelig amok med blant annet et skikkelig røkk, og han og Calmo småkrangla litt, så vi snudde og begynte på hjemturen. Halvveis hjem kom vi til et annet vann hvor det er en sittebenk for oss mennesker og masse boltreplass for dyra.  Gutta - som da løp og herja og var perlevenner - løp ned dit.

Jeg kunne selvfølgelig ikke dy meg og var veldig nysgjerrig på hvor redd han var blitt, så jeg kasta en pinne bare en meter fra land. Sali vassa ut og henta den. Så kasta jeg en litt lenger ut, og etter litt nøling (Calmo så pinnen og tenkte "næh! jeg blir våt så det gidder jeg ikke") og et par forsøk på å nå den uten å svømme så svømte han ut og hentet den. Gjett om jeg skrøt!!!! Tredje forsøk kasta han seg på vannet, henta pinnen og svømte inn igjen uten å nøle en gang.

Snakk om å kunne avreagere!

Gjett om jeg var stolt!

12.september

Zeta har fått løpetid igjen, og det blir spennende å se hvordan Sali reagerer denne ganga.  Sist var han 7 måneder, mens nå er han 11,5 mnd (jada, det har gått bare 4,5 måneder siden sist løpetid :()

Var skikkelig spent på hva som ville skje når Calmo skulle komme på besøk. Zeta hadde ikke begynt å blø enda Sali er sånn passe interessert i henne, men veldig opptatt av tisseflekkene hennes.

Da Calmo kom tok jeg først bare Zeta med ut, for å sjekke åssen han reagerte på henne. Han lukta litt, fikk kjeft, og droppa den tanken og bestemte seg for at lek var mer interessant. Gikk derfor inn og henta Sali. De var kjempeglade for å se hverandre, spratt litt rundt, fikk øye på Zeta og løp mot henne begge, hvorpå stemningen ble mer spent. Det løste seg på et blunk, så jeg skilte dem ikke, men tok Zeta i bånd og holdt henne borte. Gutta lekte og spratt, dro pinne og tulla, før de fikk øye på henne igjen, Sali prøvde å yppe litt, Calmo satte ham skikkelig på plass med noe lyder og veldig klar kroppsholdning, Sali dempa kraftig, og ting roa seg ned igjen.

Da skilte vi dem, men ble sittende litt på terrassen og prate. Calmo satt sammen med oss og klynka trist opp mot Sali som satt på balkongen og gjorde likedan. Zeta var helt glemt :) Det går jo bra nå med Calmo som klar  eldstemann, men det er jo Salis område. Det siste vi vil ha er jo bråk mellom dem, så nå blir det ikke lek i hagen på mange uker.  Ut på tur skal vi likevel - men da uten Zeta, stakkar.
 

11.september

Årets lydighetskurs har begynt, og jeg som håpet at han mot formodning hadde blitt litt mer rolig rundt andre hunder i løpet av sommeren har måttet innse at neida.  Han elsker alt og alle (bortsett fra en ganske så sint pincher) og hopper og spretter som en annen kenguru og vil hilse og leke.  Første kurskvelden begynte vi med å stille oss i en stor sirkel, jobbe med kontakt, og gå slalom gjennom sirkelen.  Hehe!  Ingen god ide.  I dag ble jeg derfor enig med instruktøren om at vi ikke skulle gå slalom, men foreløpig jobbe med kontakten mens de andre hundene gikk rundt og forbi oss i sirkelen.  Det gikk helt utmerka, selv når han så den andre hunden runde oss fikk jeg fanga inn oppmerksomheten hans, så det er håp for oss :D

En annen ting vi trente på var lineføring.  I første omgang ett skritt av ganga.  Nå har Sali og jeg trent en del lineføring i sommer, og han er stort sett ganske god.  Det der med å sitte ved siden av en potensiell lekekamerat, bare ta et skritt frem og deretter stoppe, ble litt for mye for den lille gale.  Det ble litt sånn "Nå er jeg ferdig!  Skal vi leke???"  Første kurskvelden trakk jeg derfor et par meter lengre bort fra de andre og gikk et par firkanter uten problemer.  I dag gikk alle mer fram og tilbake og med mer avstand, og da gikk det strålende (i mine øyne, han mister fort konsentrasjonen og må hentes inn igjen).  Svingene med ham på innsida får vi også greit til, men jeg mister ham litt for lett i yttersving foreløpig.  Som vanlig er det en blanding av konsentrasjon og kontakt som svikter.

I dag hadde vi også en innkallingsøvelse.  Instruktøren skulle holde Sali, jeg skulle løpe og deretter kalle inn.  Jeg var ikke kommet så langt før jeg hørte lyd og latter bak meg, og deretter kom Sali i full galopp inn foran meg for å stoppe meg.  Han hadde stått pent og sett etter meg mens jeg gikk bortover, men i det jeg begynte å løpe hadde han satt inn et rykk, og stakkars instruktøren som sto og holdt ham i langlina hadde ikke en sjanse!  Vi har også trent mye innkalling, både når han løper løs og fra sitt og dekk, så der var jeg temmelig trygg.

Det mest distraherende for oss i dag var friidrettsarrangementet som foregikk på nabobanen (vi trener på en idrettsplass med tre store baner i to nivåer) nedenfor oss.  Først var det megafonen.  Sali ble kjempenysgjerrig og strevde masse med å finne ut hvor i all verden denne enorme mannen var henne.  Plutselig skjøt de med en startpistol, Sali stokk litt, men det rareste var jo det at det plutselig kom omtrent 50 unger løpende i en diger stim fra stedet hvor det smalt og nesten mot oss.  Merkelig, syntes Sali, der han stoog så dem løpe forbi litt nedenfor oss.  Skuddet var glemt på et blunk, så jeg kan trygt anse ham som helt skuddfast.

31. juli

Jeg skulle sikkert ha skrevet mye mer i denne dagboka, men det skjer ikke så mye nytt.  Det vil si, det skjer masse hele tida, vi har hatt noen flotte turer sammen med Ayo og Calmo.  Vi trener litt lydighet i små porsjoner hver eneste dag, og selv om han ikke alltid er like mye til stede, så har han sine glimrende øyeblikk.  Jeg trøster meg med at det er en periode. 

Ikke vet jeg om det bare er skuldrene som har vokst eller bakenden hans som har senka seg litt (eller kanskje det bare er åssen han står og har stått?), men han begynner å rette seg ut i ryggen.  Heldigvis.  Høye bakender er jo ikke akkurat det vakreste som finnes.  Han begynner også å få muskler både her og der, men det er laaaangt igjen. 

Ellers har han skifta farge, som en annen kameleon den siste måneden, mens valpepelsen har sluppet.  Jeg trodde det var mye pels etter Zeta, men røytinga til Sali er noe for seg selv.  Først ble alle dekkhårene døde og lyse så han til slutt var lysere enn Zeta, så datt de ut, og han så gul ut, deretter begynte den fine underulla å slippe og han så rett og slett bare støvete, gusjegulbrun ut.  Nå er det imidlertid kommet ut en god del av den endelige pelsen på hode, nakke og over ryggen, og den er varm og litt mørkere og kortere enn valpepelsen...  Mon tro hvor han ender?

Den siste uka har endelig Sali og Zeta fått hele huset sammen når jeg er på jobb og det har gått over all forventning, selv om jeg merker at begge er litt mer slitne når jeg kommer hjem, enn de pleier å være.  De har nok hatt en og annen diskusjon, for Sali elsker å erte opp Zeta, og Zeta lar seg (til hans store fryd) erte opp.

Sali er fortsatt en storkysser, men de siste ukene har han endelig forstått at et bra kyss ikke inkluderer fortenner!  Vi sliter fortsatt med hans overivrige hilsing, men nå er han i hvert fall i stand til å se an hvilke mennesker han velger å kaste seg etter for å hilse - han behøver ikke lenger å hilse på ALLE vi passerer.  Det samme gjelder fortsatt ikke hunder, men selv der får jeg i hvertfall noen øyeblikks kontakt midt oppi det hele.  Søte lille, han synes bare at alle er så spennende!

Når jeg går tur med Sali uten at andre hunder er med, så har han begynt å løfte på beinet nesten hver gang, så jeg begynner å få problemer med å omtale ham som valpen lenger.  Tenk, til fredag er det 10 måneder siden han ble født!!!!

Endelig har vi blitt veid.  Og da vi kom hjem sto han lenge nok til at jeg fikk målt ham!  Han er 68 cm høy og veier 43 kilo.  Tenk 330 gram til 43 kilo på 10 måneder!

7. juli

Til tross for skikkelig plaskregn har Sali fått nok mosjon til nesten å bli sliten de siste to dagene.  Torsdag tok jeg med meg bare Sali på tur sammen med Ayo og Chira (med eiere, selvfølgelig) på Tveide.  Vi gikk både tur i bånd til og fra et digert jorde.  Der hadde vi så god oversikt over at vi kunne være sikre på at det ikke var vilt i nærheten at vi slapp dem, og de fikk skikkelig herja seg slitne.  Tre ridgebacker i full utfoldelse er et av de vakreste synene jeg vet om.  Det blir mer mosjon ut av halvannen time med sånn tur enn det blir av tre timer i bånd sammen med bare meg og Zeta.

Fredag hadde jeg tatt ut en feriedag, og vi hadde gjort en avtale om tur sammen med Mira og eier på formiddagen.  Mira og Zeta har hatt mange kjempefine turer sammen tidligere, men det har blitt en stund siden.  Sali og Mira har bare så vidt hilst på hverandre på kurs, men aldri løse, så vi var litt spent på hvordan det skulle gå, særlig fordi Mira har vært litt redd for Calmo når de har møttes.  Mira syntes tydelig at Sali var altfor voldsom og brå i begynnelsen, og det gjorde meg varm om hjertet da jeg tydelig så at han oppfatta det og begynte å dempe seg selv.  Flinke gutten.  Fortsatt hopp og sprett, men med en forsiktighet jeg ikke har sett siden sist han hilste på en liten valp.  Det tok ikke lang tid før Mira ble tryggere på ham, og de to koste seg masse på turen, mens Zeta holdt seg litt i bakgrunnen og tusla ved siden av oss mennesker.  Bare når Mira en gang i mellom snakka til Sali rykka Zeta frem for å passe på ham, for så å sige tilbake til oss når hun var trygg på at ting gikk ordentlig for seg.  En liten stund var hun litt for påpasselig, og da satte jeg bånd på henne, for Sali trenger å lære å kommunisere - og å bli kommunisert til - av andre hunder uten Zetas innblanding.  Zeta kommer ikke alltid til å være der, og jeg kan ikke ha en hund som er avhengig av å ha henne der.

Etter en times tur med masse lek og hopp og sprett, så gikk vi til stallen deres.  Der fikk Sali treffe hester på nært hold for første gang.  Vi har jo truffet hester på tur, og da har han forholdt seg til dem som om de var store hunder som han ville løpe bort til, hoppe opp på og leke med.  Han skjønte raskt, når vi kom inn i stallen, at dette var noe annet enn store hunder.  Siden hestene var vant til hunder så gjorde ikke de så mye av hoppinga og sprettinga og fintene hans.  Det var tydelig at han både syntes de var nifse nok til at de fortjente litt kjeft og beskjed om at han kunne være farlig, mens han i neste øyeblikk heiv seg ned i lekestilling og "flørta".  Vi hadde ikke vært der inne lenge før han stilte seg med labbene på boksekanten, strakk hodet frem og slikka den minste hesten (en nordlandshest) på mulen.  De to gamle traverne var fortsatt litt for store til å gjøre sånt med, syntes han.  Selv Zeta syntes det var på sin plass å murre til traverne et par ganger, men hun var mest opptatt av å prøve å finne kraftforet deres.

Alt i alt et par dager med masse ordentlig trim for både hjerne og kropp for Sali, så nå kan jeg med god samvittighet bare gå vanlige turer med dem i noen dager.  Det er meldt bedre vær også, så da kan vi kanskje få trent litt mer lydighet enn det vi får til på stuegulvet også.

27. juni

I dag var vi hos dyrlegen.  Egentlig var det for å ta blodprøven for rabiesvaksina, men jeg hadde telt dagene fullstendig feil, og  det kan vi ikke gjøre før uti juli.  Den andre tingen vi skulle gjøre var å finne ut av dette her med den testikkelen som kommer og går.  Det vil si, det har vært en testikkelstor klump som stadig har dukka opp og forsvunnet like innenfor den han har nede, og jeg har antatt at det har vært den manglende testikkelen som bare ikke har klart det siste lille stykket ned til pungen.  Da vi var hos dyrlegen var den selvfølgelig helt borte igjen, men han var helt sikker på at det ikke dreide seg om en testikkel, men sannsynligvis om en lymfekjertel.  Han kunne imidlertid ikke si det helt sikkert siden den ikke var der da, men han var helt sikker på at plasseringa var gal for en testikkel.  Dermed var siste håpe ute. 

Selvfølgelig var det trist å få den konklusjonen, men det var også godt å få en konklusjon.  Det er slitsomt med månedsvis med "kanskje-kanskje ikke" og følelsen av at det er noe en kunne gjort, men ikke får til.  Dyrlegen var veldig klar på at når den lå så langt inne som den gjør, så er det ikke noe jeg kunne gjort til eller fra.  Det var også godt å høre, for min egen del. 

Sali blir derfor ingen utstillingshund, men han har så mange andre kvaliteter og egenskaper som gjør at han blir en fantastisk hund å jobbe med på andre områder! 

...og så kan vi jo håpe på at utstillingskommiteen våkner opp og skjønner verdien av mønstring på RR-dagen, i stedet for å henge seg opp i bare "perfekte" hunder.  Selv med bare en testikkel er Sali en glitrende reklame for kvalitetene i resten av kullet sitt, og det er mange som ham.  Alle kull har feil, og det er ingen skam som skal gjemmes bort (selv om noen ser ut til å tro det).

Vi fikk forresten ikke veid ham, for det var ikke vekt inne på undersøkelsesrommet (den står sikkert inne på siderommet), og jeg var litt for fortumla i hodet til å spørre om det.

19. juni

I dag har jeg prøvd å måle Sali.  Det er ikke så lett, siden alle ting som holdes over eller rundt ham er til for å angripes og lekes med, og da hjelper det lite at jeg prøver å beordre ham til å stå stille (han gjør det når jeg ikke veiver "leker" rundt ham).  Jeg oppdaga imidlertid at han akkurat klarte å gå inn under finbordet i stua uten å skubbe oppi, så jeg fikk i det minste målt hvor høyt det var under sargen: 68 cm.  rukket fra de millimeterne lavere han var, så blir det sånn ca. 67,5 cm.  Det er halvannen cm på halvannen måned, og tatt i betraktning at han vokste jevnt og trutt rett over en cm i uka helt fram til da, så antar jeg at han er i ferd med å stoppe opp. Bakenden hans har ikke vokst noe på denne tida, så nå er han sånn nesten like høy foran og bak også.

Neste onsdag har vi time hos veterinæren, så da får vi se hvordan det står til med vekta. 

11. juni

Kursavslutning for vårkurset, og jeg meldte Sali på i apellmerkeringen :D  Jeg visste jo veldig godt at vi ikke kunne alt, men jeg hadde lyst til å prøve i ny setting.  Det begynte ikke så veldig bra, for det siste han gjorde før han skulle inn i ringen var å spy.  Han som hadde vært rolig det siste kvarteret, ble plutselig i kjempehumør.  Ikke rart stakkar, det var 27 grader i skyggen, og masse hunder å hoppe og sprette etter, så det var mye mulig at roligheten var delvis på grunn av kvalme.

Det gikk ikke så bra i ringen heller, og vi nulla på tre ting.  Vi fikk 10 poeng på tannvisninga, han lå pent på dekk under holdt og på enkeltdekken lå han i to minutter, men klarte å sette seg opp akkurat i det jeg skulle gå tilbake til ham.  Under lineføringa ble det masse snusing, selv om han gikk nydelig den siste strekningen.  Under fri ved fot var han borte og kyssa dommeren to ganger, så vi fikk 10 poeng i helhetsinntrykket til slutt (hun sa hun lot seg bestikke hehe!), og en gang var han på vei bort for å spille fotball med gutta på nabobanen, men stoppa halvveis og kom tilbake da jeg ropte på ham.., og jammen var han ikke borte og hilste på dommeren under stå-øvelsen også.  Under innkallinga satt han pent til jeg kalte inn, kom i full galopp mot meg, men jeg trengte en trippelkommando før han huska at han skulle inn på plass.  Det hele var en temmelig kaotisk oppvisning.  Jeg hadde det i hvert fall gøy, og dommeren tror jeg også syntes at det var gøy!

Nå blir det ikke noe mer lydighetskursing før i august, men vi har masse å øve på, så det gjør i grunnen ingen ting.  Da kan vi ta kortere økter og jeg slipper den dårlige samvittigheten ved å la Zeta ligge hjemme aleine i to hele timer etter at jeg allerede har vært på jobben hele dagen.

Da vi kom hjem skulle jeg vante pottene i hagen.  Jeg har sånn et vanningshode som gir en myk dusj, noe Sali visst synes er kjempegøy.  Han klapper kjeften over vannstrålen og prøver å fange den, og ser ikke ut til å bry seg om at han blir klissvåt.  Han bare kniper øynene sammen, legger ørene bakover og glefser etter vannspruten :)  Deilig og avkjølende.  Da vi kom inn velta han seg bare over ende på kjøkkengulvet og sovna.

En annen ny ting som skjedde i dag var at jeg tok sjansen på å la soverommet være tilgjengelig for Sali mens jeg var på jobb (vel og merke uten puta og dyna mi han har en lei tendens til å ligge og sutte på begge deler om han får sjansen).  Det gikk over all forventning, og det var tydelig at han hadde hatt en rolig dag.  Det er jo mer behagelig å ligge der inne hvor han kan velge mellom si seng, Zetas seng eller mi seng (oppå hans egen dyne vel og merke) enn på et teppe på gulvet i ganga. 

10. juni

Endelig er jeg frisk, så vi har trossa varmen både i går og i dag og tatt lange gode skogsturer.  Vi har starta tidlig, før det har blitt skikkelig varmt, og begge dagene har vi truffet på en kjempehyggelig fyr med en ung labradorhann.  Gjett om gutta har kost seg!  Siden labradorer er som de er så har også Sali fått velta seg både i sølepytter og bekker.  Ikke så dumt med en badeglad hund i sommervarmen.  Begge dagene har de fått elta hverandre nokså slitne, og Sali har virkelig kost seg!  I dag drev de og jagde hverandre frem og tilbake gjennom bekker som er lagt i rør under veien, mens Zeta har stått på trygg avstand og sett på - når hun ikke har tigga godbiter fra labradoreieren.

Prøvde fellesdekk med Sali og Zeta igjen i går. Første ganga brøt jeg etter et halvt minutt og belønna ham for å ligge pal. Andre ganga brøt jeg ham etter ett helt minutt og belønna ham for fortsatt å ligge pal! Da slutta jeg av :D Da turde jeg ikke presse ham mer og risikere at han skulle gå lei.

Jeg har stadig med meg kameraet på tur, men Sali er så til de grader linselus at jeg aldri kommer på god nok avstand til å få tatt noen skikkelige bilder.
 

7. juni

Stakkars lillegutt.  De mandagene han er på kurs får ikke Zeta seg noen tur, så tirsdagene er hans hviledager og jeg drar ut i skogen med Zeta aleine.  Hun elsker de dagene.  Tirsdag hadde jeg vondt i halsen, og innen onsdag morgen følte jeg meg skikkelig tygga og spytta ut igjen, så nå har det blitt lite tur på dyra.  De har imidlertid hatt meg hjemme, noe de ser ut til å nyte.  Det er godt at jeg har stor hage, og i hvert fall Sali klarer å utnytte den til det fulle.  Det er dype spor rundt den døde sypressen øverst på tomta, og i kjøkkenhagen vet ikke plantene at de egentlig ble sådd i rette rekker.  Sali har imidlertid begynt å skjønne at det er stier mellom bedene, så det er håp.

Det jo heldigvis en del som kan trenes på på stuegulvet eller plenen, uten at jeg behøver å anstrenge meg så mye.  Fellesdekk blant annet.   Vi har prøvd i 5-10 sekunder av ganga til nå, men i dag tenkte jeg å presse litt.  Første ganga kom jeg til 18 før han plutselig reiste seg.  Jeg klarte ikke å dy meg og ga ham en skuffet "ååååååhhhhh" og så bort uten å flytte meg, hvorpå han stoppa halvveis oppe, sto lenge og tenkte før han reiste seg heilt for å komme bort til meg og smiske.  Jeg la ham på plass igjen uten å si så mye mer enn kommandoen og tegnet (vi dobbeltkommanderer i vilden sky for tida), begynte å telle, og jammen lå han ikke pal til jeg kom til 30 sekunder, da avbrøt jeg selv og roste masse og ga godbiter.  Neste gang vi prøvde gikk det også fint med 30 sekunder, og ville ikke tøye det mer for da syntes jeg det var nok.  I morra skal vi prøve 45 sekunder.

4. juni

I dag var siste vanlige gang på lydighetskurset for i vår.  På grunn av pinsa er det to uker siden sist, men vi har jo trent lite, men jevnt og trutt hver dag, og RR-dagene var jo en ypperlig trening i å forholde seg rolig rundt andre hunder (selv om mange som så oss kanskje ikke er enige i at han så ut til å få det utbyttet av det da :))  Uansett:  I dag var det kjempeframgang!  Jeg hadde kontakt med ham i hvert fall halvparten av tida, og når jeg hadde kontakt gjorde han til dels nydelige øvelser!  Nå og da, når jeg så at han kokte over i hodet sitt og hang seg opp i ting (en annen hund, et hull i bakken eller en flekk i det fjerne), så tok jeg ham bare til side og enten gikk en liten tur bortover jordet, eller vi satte oss/han la seg ned og kikket på det de andre hundene drev på med til han slappa av helt.  Så var det bra en stund igjen.  Jeg var i hvert fall veldig fornøyd, og føler at vi har fått mye ut av kurset!!!  Det så ikke ut til å bli det resultatet i begynnelsen, for å si det sånn...

2.juni

I dag har forresten Sali lært en ny versjon av "bli":  Zeta og jeg har hatt en lek/kommando hvor jeg beordrer henne til å sitte og bli, for deretter å kaste eller legge mat i forskjellige deler av stua mens hun enten ser på eller hører at det skjer.  Poenget er at hun skal sitte til jeg sier i fra at "værsågod" nå kan du finne den.  Jeg har aldri tørret å prøve med Sali før, mest fordi jeg ikke vil prøve på ting jeg ikke tror at han har forutsetning for å forstå enda.  Det er noe med det der å lykkes mest mulig. 

I dag gjorde jeg det imidlertid.  Jeg satte Zeta og ham nær døra mellom ganga og stua og begynte å kaste godbiter til begge sider.  Heldigvis for oss hadde jeg nesten kasta ut en håndfull før han prøvde seg, og han fikk bare i seg en bit før jeg fanga ham inn, sa klart i fra at dette ikke var bra, beordra ham ut i ganga igjen og fortsatte å kaste ut godbiter.  Da jeg sa "værsågod" angrep han og Zeta hver sin del av stua og fant alt.  Jeg prøvde derfor en gang til, og tror dere ikke gutten satt som en engel til han fikk "værsågod".  den siste biten trilla jeg i Salis retning, og ga ham et skarpt "ah!" da jeg så han spente musklene for å hoppe framover.  Han ble sittende! 

Til nå har jeg valgt med omhu de få gangene jeg har vært småmorsk i stemmen, og erfaringen min er at det har masse effekt når jeg gjør det sjeldent...og når jeg gjør det i situasjoner hvor jeg kan være nesten sikker på at han forstår hva som er forventa, men likevel ikke følger opp.  I dag har "bli" fått enda en betydning :)

Fortsatt 2.juni

(Våren)

Som jeg skrev i introduksjonen ovenfor så blir det litt sånn at en skriver mye i dagbøker i begynnelsen og så blir det mindre etter hvert.  Etter at jeg begynte å jobbe i februar så har det blitt til at jeg har prøvd å begrense tida jeg bruker foran PC'en når jeg er hjemme og heller bruke overskuddstida sammen med Sali og Zeta.

Sali har vokst jevnt og trutt.  Jeg har holdt øye med vekta hans opp igjennom og da jeg satte meg ned og sammenligna tallene (jeg delte vekta hans på antall dagers alder) så var kurven så jevn at en nesten skulle tro jeg hadde fuska med tallene.  Sali er nå blitt en stor gutt.  Han har hele tida vokst med bakenden først, men nå bør det være stopp for han er 66 cm i mankehøyde og hele 68 opp til bakenden!

Like etter påske begynte vi på vårt første lydighetskurs.  Han var da over 6 måneder gammel, og etter litt diskusjon med kurslederne i hundeklubben ble vi enige om å starte på nybegynnerkurs og hoppe over valpekurset.  Siden det ikke er valpekurs her i området om vinteren har han ikke fått med seg det, og det er kanskje litt synd.  Sali kunne godt trengt å trene litt mer på det å konsentrere seg rundt andre hunder i stedet for å hoppe og sprette rundt som en tulling og skulle leke med ALT på fire bein. 

Så lenge instruktørene skjønner at vi først og fremst er der for å trene konsentrasjon og kontakt, ikke lydighet som sådan, så går det greit.  Det vil si hovedinstruktøren skjønner det (det var hun som hadde sporkurset og har sett ham i aksjon når han ikke blir distrahert av "leketøy"), bi-instruktøren er mindre begeistra og ser lite fornøyd ut når det kommer til meg og lille sprett.  Jeg prøver så godt jeg kan å ignorere den krølla leppa hennes, unngå å forstyrre de andre på kurset unødvendig og fryder meg når Sali viser at han kan når han klarer å konsentrere seg.  Akkurat det går også bedre fra gang til gang.  Vi er kommet dit at all den tid de andre hundene ikke enser ham, så har jeg kontakt, men det øyeblikket en av dem inviterer til kontakt så har vi det gående.  Med over 20 hunder på kurset (det var aldri meninga, men det dukka opp dobbelt så mange kursdeltakere til alle tre kursene som det pleier å gjøre!) så er det ikke lenge mellom hver gang en eller annen vil ha kontakt med trollet. 

Bortsett fra at vi kanskje ikke lærer så mye på selve kurset, så prøver jeg å legge inn masse småøkter med lydighet når det bare er oss tre.  Jeg setter ikke av "nå skal vi trene"-tid, men trener heller i små porsjoner innimellom andre ting.  To-tre repetisjoner av ganga av forskellige øvelser når vi går tur, på stuegulvet, på kjøkkenet eller ute i hagen.  Sitt, stå, dekk, sitt opp, på plass, fellesdekk, hinderhopp (over falne trær og sånt), apport, sitte og vente på værsågod ved maten og døra osv.  Vi trener vel mellom 10 og 30 minutter hver dag, kan jeg tenke meg, uten at det egentlig føles som trening.  Som oftest vil Zeta også være med, så vi begynner å få til en nydelig tandem-på plass, sitt og dekk :)  Stort sett redder vi oss unna for mye kaos siden Zeta er en kløpper til å fange godbiter i lufta og Sali ikke skjønner bæret av det.  Jeg kan derfor belønne Zeta for å holde seg unna ved å kaste godbiter til henne, mens jeg trener Sali.

Sali har for tiden ingen leker.  Ikke fordi jeg ikke vil gi ham leker, men fordi han har demontert alle sammen.  Heldigvis svelger han ikke ting som ikke er mat (i motsetning til Zeta), han bare deler dem opp i bittesmå deler.  Han brukte for eksempel bare få timer på å gjøre en etterlatt frisbee han fant på Viubråten om til hundrevis av femtiøre-store svarte plastbiter her for et par dager siden, godbitmolekylet hans hadde så mange store hull at den ikke lenger kunne holde godbiten mindre enn halve griseører, knutetauet ble omgjort til et hav av fargerike tråder og jump-a-jack kongen hans finner jeg fortsatt røde gummibiter etter over alt. 

Av en eller annen grunn går det ikke like ille utover mine ting, og selv skoene mine lar han være i fred.  Han har imidlertid et veldig godt øye til et stort tungt gammelt ullpledd jeg har, og mens jeg har skrevet dette har han vært på soverommet og hentet det, dratt det med seg gjennom to rom og ut på balkongen, hvor han har dandert det fint i et hjørne og lagt seg til oppå det, for å se på livet langs veien.  Min lille innredningsekspert vet fortsatt hvordan han vil ha det, og han har stadig ominnredningsprosjekter på gang.

Siden sist har Sali vært på utstilling for første gang - og det under RR-dagene!  Da ble han stilt i klasse valp 6-9 måneder og ble bare slått av sin bror Qiro.  Heldigvis ville Wivian stille ham for meg, og hun gjorde en kjempeflott jobb.  Det var skikkelig gøy å se på.  Jeg har trent Sali i det å stå pent, og der er han blitt flink, men vi har ikke trent på å løpe i ringen.  Sali har imidlertid en flott flytende trav som han gjerne bruker til daglig, og hver gang jeg ser den så roser jeg ham.  Det skjer nesten på hver tur, men jeg har jo ikke hatt noen anelse om han har skjønt hva rosen gjelder.  I ringen så jeg imidlertid den traven igjen så det er mulig at han forbinder det å løpe pent med det å få ros?  Ikke vet jeg.  Da Wivian prøvde å trene med ham kvelden før var det bare tull, så jeg sa til henne at om han var umulig så var det bare å ta ham med ut av ringen.  Hun skulle ikke behøve å slite med kaosdyret mitt med masse tilskuere.  Heldigvis ble det ikke nødvendig :D

En annen stor ting i Salis liv hendte for fem uker siden:  Zeta begynte å lukte anderledes!  Jeg var ikke sikker på hvor mye han ville oppfatte av den første løpetida han skulle oppleve.  Han oppfatta alt!  Ikke bare det: Zeta sto i ni dager og han var klar som bare det.  Det var to-tre temmelig hektiske uker for å si det sånn, og jeg tror det eneste som gjorde at ikke alle tre gikk fra vettet var at jeg var på jobb hele dagen - og tok Sali med meg.  Egentlig tror jeg til og med han syntes det var greit.  Han brukte hele dagen baki bilen på å ominnrede (han kasta alt ut av buret, og fikk dradd et digert hyrdeteppet inn i buret, for deretter å brette og styre til det gikk an å ligge og trone på toppen av det, han demonterte ei flaske og to ølbokser som hadde trilla ut av en pantepose og et liggeunderlag og han klarte på ett eller annet vis stadig å fylle vannskåla si med sand og små biter med liggeunderlag, som lå der og duppa,) bare avbrutt av en halvtimes skogstur i lunsjpausen min.

Bare sånn for å oppsummere våren, så har Sali sakte og sikkert utvikla seg til å bli en artig "liten" skrue med masse rare ideer om hvordan ting skal være.  Han er definitivt i puberteten og har begynt å utfordre meg på masse rart, men så lenge jeg klarer å være sta og konsekvent så gir han seg relativt raskt.  Han lærer meg opp til å bli mildere i målet, for i motsetning til Zeta som ofte ignorerer meg fullt og helt til jeg setter hardt mot hardt og hever stemmen, så er han ofte lydigere desto mer lavmelt jeg er.  Når jeg hever stemmen så får jeg ofte et blikk som sier "hvorfor er du så slem mot meg?" med dype bekymringsfurer i panna, store oppsperra øyne og heile pakka.  Unntaket er på kurs når han tuller - da blir han mer "ups, nå må jeg skjerpe meg her".  Jeg tror jeg bor sammen med en aldri så liten skuespiller.

Lørdag 24. februar

Med all denne snøen så har det vært ganske kjedelig for hundene.  Sali har fått for vane å tisse halvveis ned trappa utenfor.  Reine saltinga, synes jeg, for når jeg måker det opp blir det slaps heilt ned til steinen - i dagesvis etterpå.  jeg må huske å spyle godt når våren er her.

De siste par dagene har jeg latt Zeta og Sali være i stua når jeg har gått en tur til byen.  Det har gått temmelig bra, og det eneste gale som har skjedd er at sko som har stått til tørk foran oljefyren er blitt såleløse og sofaen har et par puter mindre.  Da jeg kom tilbake fra byen i dag så det faktisk veldig bra ut, så jeg tok sjansen på å la Sali være igjen løs og med tilgang til de fleste rommene, mens jeg gikk en tur med Zeta.  Jeg forlot en Sali som lå og slappa av på sofaen, og kom hjem igjen til en liten krabat som snaut hadde skifta stilling, selv om han lå og kikka på oss da vi gikk ut døra!  Han var såpass avslappa at det ikke var heilt lett å få ham med ut på tur, men jeg syntes nå at det var på sin plass.

Ellers fikk jeg endelig lov til å klippe alle klørne hans på forlabbene uten særlige protester i går kveld.  Sali har mange fikse ideer, og går jeg på tvers av dem så protesterer han høylydt og gradvis sterkere.  Jeg har i grunnen bestemt meg for at det bare er to måter å takle det han ikke vil på. 

Jeg hadde en liten diskusjon med Hilde oppdretter for et par uker siden som jeg har tenkt masse på. 

Hilde:  Du stiller jo ikke akkurat så mye krav til ham da.

Meg:  Joda, jeg stiller krav, jeg presser ham bare ikke.

Hilde: Erhm!

Jeg:  Okei,da.  Men jeg lar ham i hvert fall ikke slippe unna bare fordi han prøver å knurre og vri seg unna og sånt.

Hilde: Hm! - og et meningsfylt blikk.

Jada, Hilde:  Du hadde et poeng.  Godt var det også, så jeg har tenkt en del på det.

Saken er den at Zeta er en hund som jeg tror har blitt pressa til veldig mye før jeg fikk henne, noe som gjør at hun er vanskelig å få til å prestere når det er viktig, for da klapper hun sammen fullstendig og demper-demper-demper.  Ikke noe behagelig syn eller opplevelse når det skjer.  Jeg har derfor bestemt meg for at jeg ikke vil ha to som gjør det.  Sali er jo uansett en veldig forskjellig type fra henne, så jeg tror ikke faren hadde vært så veldig stor, men det sitter litt i likevel.  Der Zeta er myk og mild er Sali en skikkelig stabeis :D

Mye av dette er kanskje valpefakter, men han kommer uansett til å være en bestemt fyr med masse meninger om det meste når han vokser opp. 

Der Zeta sier unnskyld-unnskyld-unnskyld om jeg blir sinna eller irritert, får jeg "kjeft" eller "brum" av Sali før han går sin vei (noe han aldri får slippe unna med, men jeg tviler på at det gjør et dypt nok inntrykk på ham til at han overfører det til andre situasjoner enn den "diskusjonen" vi har i øyeblikket).  Sali er litt sånn at så snart jeg legger press på ham, så protesterer han noe voldsomt og nekter å høre.  Vil jeg oppnå noe med ham, så er den beste måten å gjøre det på å først gjøre det helt klart at jeg bestemmer dette her (jeg gir meg ikke i øyeblikket, uansett hva han måtte mene), for deretter å la saken hvile ei uke eller to.  Da har han glemt fullstendig hvorfor han ikke ville noe, og det meste går glatt.  Sali trenger jevnt over litt tid, og når tida er inne, så er han klar.  Skikkelig klar :)

Det blir litt sånn intuitiv oppdragelse hvor ingenting går helt etter mine tidsplaner, men hva gjør vel det når vi kommer frem til slutt?  Jeg må bare lære meg til å planlegge litt mer vagt og langsiktig, dele alt opp i etapper, og huske å belønne hver eneste lille seier.  Tross alt er han jo en kosegutt fremfor noe annet, og han virkelig nyter det når vi har det gøy eller bare slapper av på sofaen - det er bare disse små situasjonene hvor jeg vil noe nytt og MER fra ham, hvor han ikke alltid gir seg uten protest... 

Sali er en liten fyr som tenker ganske mye.  Han er ingen vanskelig hund på noen måte, han trenger bare litt tid, og litt overtalelse.  Når han er blitt overtalt går det meste som smurt.  Da er det bare opp til meg hvor flink jeg blir til å lese ham, som avgjør hvor langt vi kommer med det vi gjør.  Det skal bli en spennende reise, og jeg tror vi skal bli et bra team, jeg :D

Torsdag 22. februar

stemningsrapport

Onsdag 21. februar

Det er jo blitt skrevet en del om sporkurset andre steder på sidene, men vi har da gjort annet også.  Vi har lenge trent på å stå pent uten at han kaster seg over godbiten i hånda mi, og det begynner å hjelpe.  Mandag var jeg og kjøpte utstillingsbånd til ham, og nå har jeg introdusert det i små porsjoner.  Jeg har brukt lenke med helstrup på Zeta, men liker det ikke noe særlig, så det er godt mulig at de må dele på det nye, som ikke struper.  I begynnelsen syntes han at det var litt rart (og veldig gøy å bite i), men han ignorerte det fort. 

Bortsett fra det så trener vi litt lydighet hver dag.  Vi har gått fra hopp og sprett og tjo og hei når matskåla skal settes ned - via sitt før jeg begynner å sette den ned - til at han nå sitter med rumpa på gulvet og tar kontakt (så vidt) før han hiver seg over den når den er satt på gulvet.  Neste trinn er vente på værsågod, men jeg synes at han er flink, jeg.  Den siste uka har han forsvunnet fra kjøkkenet hver gang jeg skal fore, og satt seg ute i ganga og ventet på at maten skal komme.  Søte lille. 

Jeg har også så smått begynt å trene på plass og fri ved fot med ham.  Så snart han kommer på hva det er vi skal gjøre denne ganga, så er han veldig flink, selv om det blir mer fri foran fot enn noe annet.  Det i motsetning til Zeta som har en tendens til å gå fri to meter bak.  Jeg jobber bare kjempekorte økter på ca. 5-10 minutter og veksler masse.

En annen ting jeg prøver å lære ham å legge seg ned på kommando - uten hell.  Jeg tror bare ideen om å legge seg ned på gulvet når noe er på gang, foreløpig er helt og fullstendig utenfor hans fatte-evne.  Oppi sofaen, når han setter seg i stram givakt foran TV'n så jeg ikke ser noe som helst, så lyder han "legg dæ ner, Sali", så det er nok bare et spørsmål om å forstå at det gjelder andre steder også.

Det største som skjer er vel i grunnen hvor mye han vokser.  Nå er de fleste melketennene ute og nye er på vei opp.  de siste par ukene har hodet hans vokst masse i forhold til kroppen, sikkert for å få plass til alt sammen.  Det begynner å bli nesten like stort som Zeta sitt.  Bildene nedenfor er tatt med nøyaktig to måneders mellomrom.  Det er litt sprøtt å tenke på.

Torsdag 15.februar

Til tross for hele arbeidsdager adskilt fra Zeta i 1. etasje og meg som er borte, så har denne uka så langt gått kjempebra.  Ingen tissing inne, men det begynner å bli temmelig skralt med maling på dørkarmen på badet.  Nå er det bare få melketenner igjen, og mange av de store er bare halvveis ute. 

I dag fikk forresten gutten si første rabies-sprøyte.  Håpet er å kunne dra til Danmark sammen i slutten av august...

Lørdag 10. februar

Selv om det ikke har blitt skrevet så mye i dagboka de siste par ukene så betyr ikke det at vi har ligget på latsida.  Det har heller vært på grunn av mangel på tid og overskudd etter at jeg har begynt i ny jobb.  For Salis del har det nok vært en stor omstilling, for selv om vi har trent på å være hjemme "aleine" nesten siden starten, så er hele arbeidsdager noe nytt. 

Siden Sali enda ikke har lært seg å dempe seg når Zeta ber ham om det, og siden han også er midt i tannfelling med all den tyggetrangen det medfører, så har han og Zeta fått hver sin del av huset.  Sali regjerer over ganga og badet oppe (første dagen hadde han også soverommet til disposisjon, men det gikk ikke så bra), mens Zeta hersker i stua og ganga nede.  Forhåpentligvis er det ikke så lenge til de kan være sammen på dagen, for de koser seg stadig mer i hverandres selskap.  Det har gått over all forventning!

Sist søndag var det ikke treff, men Sali fikk likevel treffe Calmo for første gang, og vi gikk en flott tur sammen på Tveide.  Calmo og Sali fant hverandre fra første øyeblikk, og begge fikk kjørt seg skikkelig.

Fredag skulle jeg på jobbintervju i Oslo.  Vi var så heldige å få sove over hos Hilde i Andebu, så torsdag ettermiddag dro vi østrover rett fra jobb.  Siden det bare var tre uker siden sist Sali så si mor var gjensynsgleden stor og ganske umiddelbar for begge to.  Selv Shacko som helst ikke ville ha noe med Sali og gjøre sist gang, var stadig bort og lukta nysgjerrig på ham.  Sali har masse respekt for Shacko, men ikke mer enn at han i blant må bjeffe litt på ham - mest i frustrasjon, tror jeg. 

Fredag morgen ble Sali og puta hans putta inn i Qi's store bur, mens de tre voksne hundene inntok sine respektive plasser i sofaen og foran ovnen, før jeg tok toget inn til Oslo.  Alt var stille og fredelig da Hilde kom hjem fra jobb noen timer seinere.  Utover kvelden var det imidlertid tydelig at det hadde skjedd et par avklaringer i løpet av dagen - uten at noen av hundene hadde ei skramme eller noe sånt.  Zeta og Qi har alltid vært perlevenner med et veldig avklart og avslappa forhold til hverandre.  Valpene har imidlertid skjøvet litt på ballansen, og det at Sali har blitt med oss hjem har medvirka til at de har målt hverandre litt.  Det vil si, Zeta har hatt litt behov for å markere rang ovenfor Qi, og jeg har ikke latt henne få gjøre det, mest fordi jeg har ønsket å skjerme Sali, men også fordi vi har vært litt usikre på hvordan det vil gå for seg og om det ville ødelegge mer av forholdet mellom Qi og Zeta.  Etter dagen aleine har heldigvis alt stabilisert seg, og den eneste ganga Zeta prøvde seg på kvelden fikk hun et blikk og et lite knurr fra Qi og endra retning med en gang.  Neste morgen da Qi og Sali lå på madrassen og "brøt kjeft" med hverandre, gikk Zeta bort, la seg tett inntil Qi, hvorpå Qi plutselig avbrøt leken, reiste seg og gikk, mens Zeta og Sali begynte å kose.  Sist vi var på besøk ville sånt ha resultert i masse markering fra Zetas side og knurring fra Qi.  Resten av dagen var forholdet dem imellom veldig avslappa og behagelig.  Ballansen er gjenoppretta :D

Siden jeg satt fast på Oslo S fredag ettermiddag tok Hilde med seg alle fire hundene opp i skogen!  Jeg kan tenke meg det var et syn! 

Igjen tusen takk til Hilde for ei kjempeflott helg!

Fredag 26. januar

Etter at jeg hadde dratt opp i skogen med Zeta aleine i dag (hun fortjente virkelig det - og storkoste seg!!!!) så gikk jeg det som pleier å være Zetas kveldsrute med Sali aleine, etterpå.  Ordentlig, vanlig tur i bånd i by og boligområder med andre ord.  Første delen av turen ble ren tur-i-bånd-tur, og heldigvis hadde han roa seg nok til å gå skikkelig pent i bånd innen vi kom til Widmers verksted.  Der hadde jeg nemlig en litt halvveis avtale om møte med Lille-Lukas!

Lille-Lukas er ikke så veldig liten.  Han er 71 cm på sokkelesten og viril og høyreist riesenschnauzer som bare riesener klarer det, og sånn ca. et par år gammel.  Zeta liker ham like dårlig som hun likte Lukas (hans forgjenger som dessverre døde for et par år siden), men selv om hun ikke liker Riesener, så betyr det ikke at hun skal behøve å få lov til å fortelle Sali akkurat det.  Jeg synes det er kjempeviktig at han skal lære alle hennes gode sider (og dem er det mange av!) fra henne...og skjermes mot de få, men ganske tydelige dårlige sidene hun har.  Jeg tror jeg har vært veldig flink så langt, og har ingen planer om å slippe taket på laaaaaaang tid enda.

Lille-Lukas (heretter bare Lukas) syntes tydeligvis det var kjempestas, men Sali tydelig syntes at han var STOOOOOOOORRRRR.  Det hindra ham ikke fra å veksle mellom å nappe Lukas i skjegget og å stikke av inn mellom beina mine.  Jeg tror ikke det skal så mange uker med livserfaring eller så mange centimetre til før guttan finner hverandre, for Lukas er så vidt jeg har sett til nå (jeg møter han ofte) bare god.  Han er også en av de hannhundene jeg håper at skal få lov til å prege Sali. 

Mot slutten av turen passerte vi en varebil, og inni satt det en diger schæfer hann som begynte å bjeffe temmelig livlig da vi passerte.  Det er første gan jeg har sett Sali litt satt ut.  Han skjønte helt tydelig ikke hvor lyden kom i fra. Jeg både så hunden i vinduet og så heile varebilen vugge, mens han ikke skjønte noe.  Sali var derfor ganske nervøs de neste 2-300 meterne, og undersøkte hver eneste innkjørsel grundig da vi passerte dem - med ørene godt lagt tilbake.  Det hjalp ikke at noen holdt på med en drill i en garasje bare 50 meter fra hunden som fortsatte å bjeffe, selv om drillen ble avskrevet ganske snart (ett kikk - nei, ingen farlig hund her - lete videre).  Først et stykke nede i gata blåste det et eikelauv på tvers av veien, som fikk ham over på heilt andre tanker.  Han kasta seg over det, og bjeffende sinte hunder var historie.  Ikke noe i veien med avreaksjonen i hvertfall. 

Sånn jeg ser det så er det ikke så farlig at hunder synes noe er nifst, så lenge de fort blir ferdige med det og slutter å stresse.

Onsdag 24. januar

Nå har Sali drevet og tygga stadig mer intenst på det meste tyggbart han har kommer over det siste døgnet, og en kjapp sjekk av munnen hans viste at jada - tannfellinga er i gang.  Foreløpig er det bare en av fortennene nede som er løs, men det stikker opp spissen av til sammen fire tenner (som jeg kunne se, han var ikke heilt samarbeidsvillig), som ser gigantiske ut i forhold til de "flisene" han har nå:  to fortenner nede, og to lenger bak hvor det har vært et mellomrom mellom melketennene.

Ellers kom jeg plutselig på at til tross for at jeg har prøvd å la han oppleve så mange forskjellige ting som mulig så har jeg glemt en av de mest selvfølgelige:  Vi har aldri gått kveldstur.  Grunnen har vært at kveldsturene til Zeta og meg har vært "hellige", men det betyr jo ikke at jeg ikke kunne tatt ham med på en runde etterpå.  I kveld gjorde jeg det.  Det så ut som om han syntes det var både gøy og rart.

Fyren som kom rullende midt i veien på rullebrett var visst høydepunktet.  Først sto han med stramt bånd og ørene rett fremover mens fyren kom mot oss, da han bare var på noen meters avstand brårygga Sali inn mellom beina mine (mens han på rullebrettet lo :)), for så å kaste seg etter rullebrett og mann i det de passerte.  Jihaa!  Han skulle nok gjerne ha vært løs da, ja!  Heldigvis verken bjeffa eller knurra han, og heile kroppspråket hans sa at "dette var gøy, jeg skal nok fange deg neste gang!"

Tirsdag 23. januar

Fredag i tolvtida kjørte vi av gårde til Andebu og Vestfold.  Den eneste ganga jeg hørte noe fra Sali på hele turen var like etter at den ambulanse hadde passert oss for fulle sirener.  Da hørte jeg et lite misfornøyd kny og deretter et småsøvnig grynt, før det ble stille igjen.

Vel framme i Andebu møtte vi både Hilde, Qi og Shacko ute i tunet.  Hilde var selvfølgelig kjempespent på både å se Sali igjen og å se Qis reaksjon på at han kom.  Da jeg slapp Sali ut av bilen lyste det "hei mamma!!!" av heile ham.  Qi skjønte visst ikke helt dette, så hun var litt skeptisk i begynnelsen.  For det første er han jo blitt dobbelt så stor som da jeg henta ham, og så lukter han nok også litt annerledes enn han gjorde da han dro.  For å gi alle sammen litt rom gikk vi derfor utover jordene.  Der tok det ikke mange minuttene før ting klikka på plass i Qi sitt hode, og etter det fant de hverandre fullstendig.  I motsetning til Zeta som er ganske avmålt når hun leker eller koser med Sali, så kasta Qi seg ut i leken og kosen med hver eneste barnslige celle hun har i kroppen.  Mesteparten av kvelden lekte de til de ble utslitt, sov litt og lekte enda mer.  Jeg tror at både Zeta og Shacko syntes det var heilt greit å ikke bli invitert til lek.  Jeg la imidlertid merke til at både ute og inne så søkte Sali i blant til Zeta også, noe som jeg synes er kjempebra!

Lørdag morra ble det ikke noe lek, for da skulle vi på utstilling.  Sali skulle være med som heiagjeng. Zeta var såpass stressa at hun ikke hørte på en ting jeg sa til henne og hun og Sali dro i hver sine retninger.  Siden Zeta skulle stilles og Sali begynte å bli sliten av alle inntrykkene etter en liten time, så havna Sali relativt raskt i tøyburet sitt, hvor han sovna.  Etter hvert dukka broren hans Casper (de er så like!!!!) og søstra Vesla opp.  Så snart Zeta var ferdig i ringen fikk Sali møte dem.

Etter utstillingen hadde vi et aldri så lite valpetreff på en plen ved parkeringsplassen.  Jeg vet ikke med de andre, men Sali hadde det tydeligvis kjempemoro.  Tenk, andre hunder på min størrelse!!!  Han ble snakka litt til av den litt mer forsiktige Casper, og heldigvis tok han beskjeden.  Sali har ikke vondt av å lære å dempe seg, og Casper hadde nok godt av å bli respektert.  Det var kaldt, det snødde lett og lysforholdene var dessverre altfor dårlige til at vi fikk tatt bilder av trioen.  Kulda gjorde også at valpetreffet ble avsluttet nokså raskt, men jeg tror nok at det ikke bare var Sali som var god og sliten. 

Kjøreturen tilbake til Andebu ble et lite mareritt, for jo lengre nordover vi kjørte jo tettere snødde det, og det siste stykket opp til gården var det ikke en gang brøyta, så der måtte vi kjøre etter brøytestikkene.  Heldigvis merka nok ikke hundene baki hvor stressa jeg var.  Utpå ettermiddagen begynte et kraftig tordenvær (!!!!!).  Heldigvis så det ikke ut til at Sali brydde seg noe om det i det heile tatt der han lå og halvsov.  På grunn av været holdt vi oss inne heile ettermiddagen og kvelden.  Qi og Sali lekte masse, og Zeta og Shacko fortsatte å dele sofa.

Søndag hadde været stilna, så vi tok med oss hundene opp til øverste fjøset, hvor vi gikk for å se på kuene.  Sali var kjempenysgjerrig og ikke redd, selv om han heldigvis holdt respektfull avstand.  Da Zeta syntes at han begynte å komme for nærme kuene stilte hun seg demonstrativt opp mellom ham og dem.  Ute var også Bonzo.  Sali syntes at han var både spennende og morsom.  Litt utpå dagen etter at vi var gått inn, og jeg hadde sendt Sali ut aleine på tissetur, observerte jeg dem gjennom vinduet.  Sali smygende over gårdsplassen i full jaktpositur og i retning av en liggende Bonzo.  Da Bonzo plutselig reiste seg opp foran ham, var han imidlertid ikke så tøff i trynet lenger, og stakk av mot døra.  Jeg tror ikke han huska før da at han var helt aleine mot kjempen :)  Hver gang Bonzo prøvde å komme bort til ham, spratt han unna med halen mellom beina.

På ettermiddagen kjørte vi hjemover.  Igjen var det heilt stille i bilen, og det var to trøtte og tilfredse hunder, mette av inntrykk, som krølla seg sammen i sofaen sammen med meg den kvelden.  Vi hadde ei kjempeflott helg hos Hilde!   TAKK!!!!!

Da vi kom hjem og han hadde spist ville han ut for å tisse.  Det første han gjorde da var å strene rett bort til der hvor hekken slutter ved innkjørselen, løfte beinet høyt opp og tisse oppetter den.  Det var ingen ting å si på stødigheten heller, men presisjonen er likevel så som så, så det meste havna andre steder enn oppetter selve hekken.  Han tror visst at han har mer fart på det enn han har :)  Det er andre gang han løfter på beinet skikkelig og markerer, vanligvis sitter han jo fremdeles.  Da vi skulle legge oss på kvelden og vi kom opp på kontoret, huska han godt hvor han hadde lagt fra seg tyggebeinet, og det første han gjorde var å hente det og bære det med seg inn i buret.

Salis hosting stoppa ikke etter at penicillinkuren var over, men den ble etter hvert fulgt av tett nese og snørr, så det er nok en forkjølelse han har fått seg.  Særlig på søndag var han skikkelig snørrunge!  Trodde ikke hunder kunne snørre sånn!  Mandag hosta han ingen ting, men nyser og er tydelig tett i nesa, særlig rett etter at han har sovet. 

Munnen hans ser ut til å gro veldig bra, men den stinker!  Jeg tror det er de halvveis oppløste stingene som samler opp bakterier, for resten av munnen ser helt rein ut, så jeg gleder meg til de er helt oppløst.  De skal visst forsvinne av seg selv.  I mellomtiden gir jeg ham halvmyke ting å gnage på (dentastix som er splitta i to på langs og sånne pinner av oppmalt lær og gelatin), for det klør tydeligvis masse.

Mandag gikk vi en vanlig tur i skogen, utover det var begge dyra bare interessert i å sove...noe jeg synes er kjempedeilig.  Da vet jeg at de har hatt det skikkelig bra og ikke mangler noe aktivisering.

Fredag 19. januar

Hva skal en liten RR-gutt gjøre når han ikke får lov til å oppbevare tyggebeinet sitt i "mammas" papirkurv?  Jo, da må han jo legge det pent på plass i ei hylle i passe høyde, ikke sant?  Ikke bare skulle det på hylla, men han tok seg god tid til å få lagt det riktig - så langt inn som mulig og heilt rett.  Det skal gjøres skikkelig om det først skal gjøres!

I dag skal Sali treffe sin mamma igjen!  Det blir spennende det!

Munnen hans gror kjempefint, og antibiotikakuren er ferdig.  Det virker ikke som om han er noe særlig plaget av det hele, men det er tydelig at det klør litt. 

Onsdag 17. januar

Så var tanna endelig ute.  Narkose og full pakke.  Jeg fikk se røntgenbildene av tanna før og etter, og ikke minst av den nye tanna som ligger bak.  Skulle ikke tro den tilhørte samme arten en gang!  Tenk at tennene til lille søte trollet skal bli så store om bare et par måneder!

Dyrlegen hadde aldri hørt om hosting som bivirkning på penicillin, men han mente at det var nok den som hadde gitt ham den digre kulen på halsen ... uansett fikk jeg navnet på middelet som ble brukt, og så at det var det samme  som jeg stapper i ham hver morra og kveld, om enn i mye mindre doser.  Hoster og harker gjør han fortsatt, så det skal jo bli interessant å se hva som skjer etter siste pilla torsdag kveld.  Uansett mente dyrlegen at hostinga ikke var noe å bekymre seg for, og at det ville gå over av seg selv.

(Clamoxyl 200mg og 50 mg tabletter- skriver det likegodt her så gjør det ikke noe om jeg mister lappen)

Resten av dagen gikk med til en tur til Kristiansand for å få fiksa bilen.  Først lå han baki, men da brodern begynte med sånn trykkbor-greie under bilen fant jeg ut at jeg kanskje skulle plassere Sali på et mindre skremmende sted.  Da jeg åpna bildøra var det imidlertid ingen tegn til panikk, bare litt misfornøyde ører.

Mandag 15 januar

Jeg var visst litt optimistisk da det gjaldt hostinga hans i går morges, for utover dagen hadde han flere hostekuler.  Han virker imidlertid ikke syk, og hostinga hans ser ut til å komme fra halsen og ikke lenger nede, så jeg bestemte meg for å se det an.  Stort sett så starta hostinga når han terga Zeta, men selv etter et skikkelig "røkk" på stuegulvet skjedde det ikke, så det sitter nok i "bjefferegionen".

I natt har jeg hørt et par hark, og nå i morres så har han nesten bare hosta etter å ha prøvd å bjeffe.   I tillegg brekker han seg ikke etterpå.  Etter sprøytene han fikk på lørdag så har han hatt en diger kul på siden av halsen, som nå er nesten borte.  Jeg lurer på om det er en sammenheng der?  Det er mulig at det (tørr eller irritert hals?) er en bivirkning, enten av det smertestillende middelet eller penicillinen han fikk i sprøyteform?  Skal spørre dyrlegen i morra. 

Hvem vet - kanskje det kommer noe positivt ut av det hele?  Bitehemming og bjeffehemming i ett?  Ikke det at han bjeffer mye, det er mest når han vil ha Zeta i gang, men da tar han til tider av og får "hakk i plata" - det vil si at han ikke stopper før jeg holder ham rundt brystet og sier "rooooolig", selv etter at Zeta har gått.  Biter gjør ha imidlertid - på det aller meste.  Jeg lurer på hvor lang tid det skal gå før han forstår sammenhengen mellom hard biting i Zetas ører og slutt på kosing?

Siden hostinga hans stort sett besto av litt harking og kremting utover dagen, og energinivået hans var på topp etter to dager uten særlig mosjon, så tok jeg med meg begge to opp i skogen.  I dag gikk vi en litt lengre runde enn vanlig.  Det ble vel nesten 45 minutter.  Sali hadde et skikkelig røkk like før vi kom til bilen, og vel framme ved bilen klarte han å vri seg ut av halsbåndet og stikke av!  Vel...stikke av er kanskje ikke ordet, men uansett var han ikke innstilt på å fanges inn igjen uten videre.  Han som hadde kommet så flott på innkalling hver gang på turen (jeg pleier å rope ham inn, gi godbit og la han løpe igjen).  Hadde det ikke vært for at det var så nærme veien så hadde jeg bare venta på ham.  Da han endelig kom, og prøvde å hoppe unna i siste liten, fikk jeg heldigvis tak i ham.  Jammen kan den gutten hyle!!!    Nå ligger han og snorker tilfreds, med magen full av mat og godbiter.

Søndag 14. januar

Stakkars lille Sali har ikke heilt dagen i dag, så det er like godt at ingen meldte sin interesse for treff.  Jeg tror ikke at tanna hans verker så forferdelig, for jeg måtte stadig ta fra ham ting som han drev og tygde på i går.  Han gravde seg til og med heilt innerst i katteburet jeg oppbevarer lekene hans i for å dra frem et knutebein som jeg trodde var tygd opp for lenge siden.  Da jeg tok det fra ham - etter å ha bytta med noe mykere og bedre - var det blodflekker over heile, uten at det hadde stoppa ham fra å gnage.  Jeg tror nok heller at det klør enn verker i tanna hans.  På et punkt da han drev og hang etter tennene i halsskinnet til Zeta datt en stor bit av resten av tanna ut.  Det var stort sett bare et flak emalje, men det var den biten som fikk meg til å tro at også rota var splitta.  Det betyr forhåpentligvis at skaden ikke har nådd særlig lenger ned.

Klokka 5 i natt bråvåkna jeg av en forferdelig hosting med brekninger fra Sali.  Da jeg gikk inn for å se til ham hostet han enda litt, før han la seg til for å sove igjen.  En time senere skjedde det samme.  Siden jeg bare ble liggende å lytte og likevel ikke fikk sove, så gikk jeg like godt og henta ham og tok ham med opp i senga.  Zeta så veldig forbausa ut, for frem til nå har soverommet vært det eneste stedet Sali ikke har fått lov til å være, men da han kom med nok ei hostekule så la hun seg til og bare så bekymra ut.  Sali, derimot la seg godt til rette i armkroken og sovna.  Jeg fikk ikke sove så mye mer, men siden han hørtes helt fin ut i pusten, så ble vi liggende og bare slappe av helt til klokka 9!  Har ikke ligget så lenge på mange mange måneder.  Best av alt var at han ikke hosta noe mer etter det, så det var sikkert ett eller annet som kilte i halsen, kanskje en tråd av en av de mange gnagetingene han fant i går?

I motsetning till Zeta som blir en stor tung ubevegelig klump oppi senga de få gangene hun har fått lov (når vi er på tur), og attpåtil blir sur på MEG fordi jeg beveger seg for mye når hun skal sove, så var Sali en drøm.  Hver gang jeg flyttet på meg så enten gled han unna eller fylte tomrommet.  

Etter frokost, som han slukte, så tok jeg med meg tekanna opp på kontoret.  Hver morra så pleier han å komme kravlende opp på fanget mitt når jeg sitter ved PC'en, og er kjempekosete.  Nå begynner han etter hvert å bli litt for stor for det...og i dag ble han så sint da han gled rundt på fanget og ikke heilt klarte å finne ballansen! :D  Masse sinte irriterte lyder, som ikke var rettet mot meg, men bare var reint uttrykk for frustrasjon.  Det er ikke så lett for en "liten" stakkar å holde ballansen og vri seg rundt for å slikke meg på haka samtidig.

Ellers så tror jeg han blir litt trøtt av de smertestillende tablettene uten heilt å ville være det, for nå etter at han har fått tabletten sin går han stort sett rundt og klager og sukker, men vil ikke sove.  Før han fikk den var det futt og fart.  Jeg lurer på om jeg bare skal gi ham smertestillende på kvelden... 

Lørdag 13. januar

Endelig har Sali sovna nede på sofaen etter å ha hatt en begivenhetsrik formiddag.  Det hele begynte seint i går kveld da jeg så at han blødde i munnen.  En rask titt bekrefta at joda, han hadde brukket en tann.  Den ene hjørnetanna var tatt omtrent på midten i tillegg til at den var splitta i to helt ned til tannkjøttet.  Sali biter og tygger på det meste, og siden han løp i skytteltrafikk mellom stua og kjøkkenet mens jeg var på kjøkkenet, så aner jeg ikke hvordan det skjedde.  Uansett så var det altfor seint å få gjort noe med det da, men heldigvis så det ikke ut som om han hadde forferdelig vondt.  Han sov som en stein på sofaen etterpå, så da jeg gikk og la meg var jeg ikke så veldig bekymra.

I dag morges var han en tanke mer dempa enn vanlig.  Han fikk bare halv porsjon med oppbløtt tørrfor, som gikk ned på høykant, så appetitten var det heller ikke noe i veien med.  Heldigvis har vi en veterinær som har åpent et par timer lørdag formiddag.  Hun som hadde vakt i dag kunne imidlertid ikke få gjort noe annet med ham enn å sjekke hvordan det sto til, gi ham smertestillende, antibiotika og en time til tannrøntgen på tirsdag.  Da skal vi også få forsikra oss om at tanna under ikke er skada.  Jeg fikk også med meg nok tabletter til at det skulle holde frem til da.  Siden vi ikke hadde time måtte vi vente en stund, og til Salis store fryd dukka det opp en terrier på hans egen størrelse som var temmelig leken, så alt var ikke bare fælt. 

Denne uka har det ikke skjedd så mye nytt.  Sali og Zeta har vært hjemme aleine et par halve dager.  Sali har da vært i buret, noe som har gått kjempefint.  Han vokser jevnt og trutt, han får stadig bedre utholdenhet og koordinasjon noe som gjør at vi har klart å legge inn en halvtimes skogstur i godt tempo nesten hver dag.  All den tid han løper i ring rundt Zeta og meg, og hopper og spretter så er jeg trygg på at han ikke sliter seg ut.

Jeg har alltid syntes det har vært litt morsomt når hannvalper sånn smått begynner å prøve å løfte på beinet når de skal tisse og velter og styrer.  Teit og barnslig som jeg i blant kan være så har jeg gleda meg litt til Salis første spede forsøk. I onsdag kveld stakk han et av beina litt langt ut, så jeg smilte for meg selv og tenkte "nå er vi i gang". De neste gangene
satte han seg som vanlig. Torsdag morra løfta han det ene beinet høyt, sto stødig på de andre tre og tissa opp etter nettingen i valpegården. Ikke like søtt og sjarmerende som jeg hadde forventa, nei! He-he!   Han har ikke gjort det siden, men det er i hvert fall ingen tvil om at han kan når han vil.
 

Mandag 8. januar

...har vært en utrolig kjedelig dag, synes Sali.  Tenk han ble låst inne etter bare å ha lekt i et par timer, og måtte bli der mens jeg var på møte (jobbintervju) i Arendal.  Nesten fem timer ble det, for jeg måtte ta bussen og det var ulykke langs veien.  Da jeg kom tilbake var han spretten og uthvilt, men forferdelig tissetrengt, så jeg tror nok at han stort sett har sovet.

I går var Sali med på treff.  Siden det plaskregna ble treffet bare en 45 minutters affære, noe som egentlig var akkurat passe langt for ham - og for de fleste av oss mennesker.  Æsj for noe kliss!  Da vi stoppa opp nesten ved bilene for å diskutere om vi skulle gi oss, labba Sali trøstig videre i retning av bilen på egenhånd.  Han har vært der før og visste godt hvor bilen var.  Det skulle masse lokking og et par vokale protester til fra ham før han snudde og kom tilbake.  Han vet å si i fra når han ikke vil eller har lyst til noe :)  De andre hundene på treffet var alle tisper: ettåringene (sånn ca.) Mea og Chira, halvvoksne (?) Troja og selvfølgelig Zeta.  Stakkars Sali hadde veldig lyst til å leke, men innså etter hvert at de var altfor raske for ham.   Han fikk uansett løpt seg god og varm både langs stien og i mellomlyng og kratt gjennom skogen.  Jeg tror nok han var litt skuffa over at Mea valgte Chira som lekekamerat framfor ham.  Vi trenger flere valper på treffene!

For å bøte litt på det har jeg lagt ut invitasjon til valpetreff i hagen min på sidene til den lokale hundeklubben.  Håper inderlig at noen er interesserte! 

Lørdag 6. januar

I dag lever trollet opp til kallenavnet sitt.  Mer er det ikke å si om den saken. 

Fredag 5. januar

Etter å ha tilbrakt en hel dag hjemme, uten annen aktivitet enn litt lydighetstrening og vill og gal lek på stuegulvet i går, så var det på tide med litt nye opplevelser.  Vi gikk derfor en tur til byen.  Vi var innom både postkontoret, forsikringsselskapet og to butikker.  I tillegg kjeda Sali seg grusomt og høylydt da jeg stoppa opp i parken for å ta en viktig telefon.  Den gutten vet å fortelle hele omverdenen når livet ikke er sånn som han vil ha det.  Uansett ble han akkurat passe god og sliten da vi kom hjem.

Onsdag 3. januar

Trollet er 3 måneder gammel i dag!  Tenk at det allerede har gått 4 uker siden jeg dro for å hente ham!

Utpå dagen første nyttårsdag fikk jeg en SMS med spørsmål fra Tonje om det var OK at de stakk innom for litt lek på plenen før kjøreturen tilbake til Oslo.  Selvfølgelig var det OK!!!  Tonje hadde en del ting hun måtte ordne, men hun droppa Kristian, Zetu og Ninija av hos meg først.  Igjen var det kjempegøy å se hvor bra Ninija og Sali lekte sammen.  Midt på plenen har jeg en diger (steindød - jeg må få fjerna den snart) sypress med greiner nesten heilt ned til bakken.  Rundt og rundt gikk det i rasende fart.  Da leken begynte å dabbe av og vi mennesker begynte å fryse trakk vi oss inn i stua.  Jeg tror varmen ga ny energi, for der gikk det såpass fort for seg at til og med Zeta syntes at de burde roe seg ned litt begge to - særlig Ninija.  I tillegg til at Zeta koser mer med Sali nå - mest fordi han begynner å forstå at hun bare vil kose forsiktig - så hender det i blant at hun viser at hun vil passe på ham.  Så lenge det skjer på en fin måte så er jeg bare glad for det.  Det var en skikkelig trøtt liten tass som sov i fanget mitt på sofaen nesten heile kvelden. 

I går tok jeg med meg begge to opp i skogen.  Sali er jo på ingen måte gammel nok til skikkelige lange skogsturer i godt tempo, men jeg tok sjansen på å gå litt lenger enn tidligere slik at vi fikk gått ei fin sløyfe på ca. 45 minutter (i halvt tempo og med innlagt godbitsøk og litt klatring).  Da vi nærma oss bilen var han enda lysten på litt mer lek, men sovna momentant da vi kom hjem, så jeg tror turen var akkurat passe lang og akkurat passe bedagelig.

To dager med besøk og lek med andre hunder enn Zeta og turen i går har til sammen gjort at Sali virker enda mer avslappa og fornøyd enn han har gjort tidligere.  Han har lekt og hatt det gøy på stuegulvet, men uten å ta av så mye at jeg har måttet roe ham ned (i blant kunne det gå skikkelig hardt utover både møbler, Zeta og mine fingre :D), han har blitt mer kosete og ikke minst mer sulten.  Vi får se hvorvidt det bare er fordi han er mer sliten eller fordi han har funnet seg enda bedre til rette i vår lille flokk.

Nå nettopp drev det og sirkla et helikopter bare få meter over huset (landa i naboen bortenfor min nabo sin hage...) og siden han ikke så ut til å bry seg så tok jeg ham med ut på et annet sted han ikke har vært før: balkongen.  Helikopteret var helt uinteressant, men siden lille troll lider av en anelse høydeskrekk, så var det litt ekkelt når jeg satte ham ned ute på balkongen, syntes han.

I tillegg har han gått sitt første blodspor i dag! 

Akkurat nå ligger han og snorker og sover.  Det ble litt mye for ham i dag, tror jeg, for han var forferdelig sliten da vi kom hjem.  Han var først så ivrig på å opp i senga si at han prøvde seg opp trappa på egenhånd før jeg fikk sukk for meg (det pleier han ikke å gjøre), klarte tre trinn, gled og rullet ned til bunnen.  Trappa er glatt, og han var sliten i beina.  Stakkars lille!  Det kom ikke en lyd fra ham og jeg måtte fysisk stoppe ham fra å prøve igjen.  Da jeg hadde båret ham opp spurta han inn på kontoret, skled på gulvet og tryna igjen, spratt opp og ville leke, så jeg tror det gikk bra.  Da jeg plasserte ham i i senga, la på teppe og sa sove, så begynte han først å skulle jakte på hendene mine, deretter satt han i stram givakt og var "ikke trøtt!" i flere minutter, før han ga opp klagde høylydt sånn han gjør når han er skikkelig trøtt, krøllet seg sammen og sovna.  Det er slitsomt å være liten.

Mandag 1. januar

Nyttårsaften gikk over all forventning!  Sali blafra litt med ørene de første gangene noen av naboene dundra løs, men etter det ignorerte han fyrverkeriet fullstendig.  jeg har jo merka at han tåler høye smell, siden jeg er så klønete som jeg er og kopper og kar stadig går i golvet med et brak her i huset, men jeg var redd for at hylende og hvinende raketter og lysglimt på alle bauger og kanter skulle være noe annet.  Neida :)  Klokka 10 på kvelden gikk han til og med til døra og ville ut og tisse - for første gang!  Selv da brydde han seg ikke noe om smellene.

I går var Gunn Tove, troja og Mea på besøk.  Først tok vi masse bilder.  Mange av dem var nydelige, men siden mange av dem også var variasjoner over et tema, så har jeg valgt ut noen få av de aller beste og lagt her. 

Etter at fotosesjonen var over fikk Sali først treffe Troja.  Hun er litt brå av seg og var ikke overbegeistra for det lille knøttet.  Han derimot syntes det var kjempekult å erte henne opp.  Et par ganger gikk Zeta imellom når hun syntes det ble litt mye, noe jeg syntes var interessant å se. 

Siden vi tenkte at det kanskje ville bli litt mye med alle fire hundene inne første gang de traff Sali så ble Troja satt i bilen etter en stund og Mea ble tatt med inn.  Det var kjærlighet ved første blikk tror jeg.  De fant hverandre fra første øyeblikk og hadde utrolig mye moro.  Innimellom slagene lå de også og koste litt.  Hadde det ikke vært for at Sali etter hvert begynte å bli temmelig sliten, så tror jeg de kunne lekt og kost i mange mange timer!  Det var kjempeflott å se på.  Zeta la seg ikke opp i noe av det som foregikk, så også hun må ha syntes det var trygt og greit å overlate Sali til Mea.

Det var ikke så lett å få til oppstilte bilder av Sali i går, men her er i hvert fall et av de bedre:

Tekst og bilder fra 2006 er flyttet hit