BLODSPORTRENING og EN NYKOMMER

Søndag 25. JUNI

Sted:  Storemyr i Lillesand            Hundene som var med: Ayo og Zeta

Vi parkerte bilene inne på et litt gjengrodd industriområde avskilt fra skogen med ei elv.  Siden sjansen for å støte på vilt var minimal, og siden det var Ayos aller første treff her nede, så begynte vi treffet med å la Ayo og Zeta treffe hverandre løse.  Jeg tror nok gutten hadde ønska seg en litt yngre og mer samarbeidsvillig lekekamerat, for frustrasjonen over tante Zeta var til tider ganske stor, tror jeg.

Etterpå gikk vi over elva og inn i skogen hvor vi først la to små korte spor til Ayo.  Han hadde aldri gjort det før, så vi begynte enkelt.  Blodet var spennende, til tider fulgte han blodsporet, og sporslutt var stor stas.  Det vi mennesker ikke heilt fikk til var å forklare ham sammenhengen mellom blodet og godbitene på slutten.  Det minna veldig mye om første ganga Zeta gikk spor. 

Et stykke bortenfor enden av det siste av Ayo's spor la vi ut et spor til Zeta.  Det ble lagt litt kronglete til langs en skrent, sånn at vi gikk i bue tilbake til der hvor hun sto bundet.  Deretter fikk hun gå de tre sporene etter hverandre, og vi brukte avstanden mellom dem som avhopp.  Det gikk heilt greit, bortsett fra et sted hvor sporene lå for nærme hverandre, og hun gjerne ville skjære på tvers, men ikke kunne på grunn av en bekk/myrområde.  Zeta går også altfor fort, men jeg har ikke lyst til å begynne å bremse henne før hun er mer sporsikker.

Deretter fikk Ayo et spor til.  Det fulgte en liten vei før det skrådde inn i skogen.  Deler av strekket hadde han tydelig ferten av blodet, men misforsto litt da han fikk ros, for han trodde at det betydde at han var ferdig.  Igjen mangler det bare at vi finner en god måte å forklare ham sammenhengen mellom lukta av blod og "premien".  Rådyrklauven han fant ved sporslutt var en stor suksess!  Mye mer spennende enn godbitene!

Før treffet hadde jeg lagt to korte spor.  Det ene lot jeg Zeta gå, og det gikk fint.   Det andre fikk Ayo gå, men da var han nok temmelig sliten i hodet.  Ikke rart det:  10 måneder gammel, og så mye nytt på en gang!  I tillegg ble "pappa" igjen hos Zeta, noe han ikke syntes var stas, men da han kom nesten heilt bort til sporslutt gikk nesa i bakken og frolicene forsvant i et jafs før han galopperte tilbake til start for å finne "pappa" igjen :)

Jeg kan ha det gøy heilt på egenhånd også jeg!	Er jeg ikke søt?