Dagbok 2008

28.09

Det begynner å bli langt mellom oppdateringene på sidene nå.  Grunnen er mest at det ikke er så mye å skrive om.  Bortsett fra våre daglige turer og litt lydighetstrening, så er aktiviteter med hund litt nedprioritert.  Jeg har enda ikke fått lagt huset mitt i Lillesand ut på salg, siden det trengtes en skikkelig opprydding der, men nå ser det ut til at jeg snart er ferdig.  Jeg trives godt med den nye jobben min, men siden den er til dels veldig annerledes enn det jeg her gjort før, så merker jeg at jeg ikke har så mye overskudd.  Håpet er at så snart huset er solgt, så hjelper det på både tid, humør og lommebok :)

Zeta er frisk (om enn ikke alltid så rask), og for tiden er hun i begynnelsen av et innbilt svangerskap (hun fikk løpetid til tross for P-sprøyte!!), og vil helst bare spise og sove.  Det pleier å være sånn i noen uker etter løpetida.  Siden hun aldri har vært særlig hopp og sprett, så merker jeg egentlig ikke så mye til at hun begynner å bli en eldre dame.  Folk som ser henne sjeldent ser det sikkert bedre en meg.

Sali begynner sånn smått å bli en anelse mer voksen.  Det begynner å bli lengre mellom biljaktene, og han har til og med oversett en og annen syklist de siste ukene.  Vi krangler mye mindre om tempoet når han går i bånd, og prøver å få trent en del lydighet nede på jordet når sauene ikke er i nærheten.  Jeg har til og med gått til anskaffelse av et hopphinder!  Siden Sali tydelig tenker "en pinne!  Den er min!" når jeg prøver å trene apport med vanlig apportbukk, så har jeg også anskaffa en metallapport. Håpet er at øvelsen sitter så godt til slutt, at han glemmer at den vanlige er av tre når det gjelder.  Foreløpig har vi bare apportert inne.  Jeg gjemmer bukken (den bråker så når jeg kaster den :)), og han finner den og tar den med ut på kjøkkenet for å bytte mot godbit.  Han elsker den leken, og det skal en del viljestyrke til for å stoppe mens den er god. 

Som sagt, jeg regner med at vi kommer sterkere tilbake når ting har falt på plass og det blir mer overskudd og lettere å planlegge.

26.04

Vi har visst gått litt i dvale her oppe, og aktivitetene våre har mest vært stadig lengre turer i bånd etter hvert som snøen har smelta og det er lettere å komme seg et stykke av gårde.  Her om dagen la jeg godbitspor til begge nede på jordet, og det gikk bra, selv om iveren nok kunne vært høyere :)  Jeg driver og ser meg om etter bra steder å legge ut blodspor for nå er det på tide å begynne å jobbe med det.  Ellers er turene med Sali blitt en sann fryd de siste ukene.  I vinter har han hatt en periode hvor han har vært helt umulig å ha med å gjøre og få kontakt med på tur, men nå er han godgutt igjen.  Puh!

Nå gleder i hvertfall jeg meg til RR-dagen, men først er det NKK-Kristiansand.

08.04

Det har gått to måneder.  Det begynner å våres, og endelig begynner turstiene rundt Kyrkjebygd sentrum å bli framkommelige.  Det er deilig etter ukevis med trasking langs sykkelstier.  Sykkelstier er jo i og for seg greie nok - hadde det ikke vært for syklene.  Sali tørner når han ser sykler.  De skal tas.  Det skal biler og busser og brøytebiler for så vidt også, men dem klarer han i hvertfall å ignorere 9 av 10 ganger.  Sykler derimot ...  Gale lillegutt.

En annen ting som får ham til å tørne er snø.  Jeg tror han ble varig mentalt skada av snøkaoset i fjor vinter, da han var 4-5 måneder gammel.  Hver gang det er kommet ny snø så har jeg atter en sprø valp uten hemninger i enden av båndet.  En litt vel stor og tung valp.  Han spinner rundt, hopper og spretter, tar løpefart for å dykke med hodet først inn i fonnene og er generelt utilregnelig og umulig å få kontakt med.  Søt og uimotståelig morsom er han også :)  Skulle bare ønske til han kunne vente til vi var kommet oss vekk fra bilveien før han setter i gang.

Når det gjelder trening, så har vi hatt litt ferie.  Nå som snøen har gått og vi kan bevege oss ut i litt mer rolige områder så har vi begynt å ta det litt opp igjen.  Sali og jeg gjør små porsjoner av lineføring og innkalling på plass først og fremst.  Noe sitt og bli, og masse generaliseringer av de småtingene som han kan (sitt, dekk etc.).  Når snøen er borte fra skauen også så skal det spores.  Zeta og jeg trener mer intenst på turene.  Vi har gjennomganger av klasse 1 programmet i tillegg til at jeg sender henne opp og ned bratte skråninger for å få litt bedre muskler igjen.

02.02.08

Gårsdagen gikk med til å pakke ut og handle inn det viktigste.  Stakkars dyra fikk ikke noen tur en gang. 

I dag kom de siste tingene imidlertid på plass, og i ettermiddag tok jeg først Zeta med ut.  Det er forferdelig glatt og jeg var ikke i humør til å holde orden på begge to.  Vi gikk til der jeg skal jobbe, og brukte litt i overkant av 20 minutter på strekningen.  Tatt i betraktning at vi stolpra av gårde på snøbelagt is, så synes jeg ikke det var så verst.  Jeg tror Zeta synets at turen var kald og kjedelig, og fikk farta opp da hun skjønte vi skulle tilbake til huset. 

Sali og jeg gikk ut et par timer seinere, og den turen ble en utforsking av nabolaget.  Han var så rar!  Vi bor i et lite boligområde med mange ubygde tomter spredd oppover i bratt li.  Veiene er imidlertid både godt brøyta (men glatte - de fikk ikke strødd før det frøs på i natt) og godt opplyst.  Sali har aldri vært på tur i skogen om natta før - skog med gatebelysning!  På vei tilbake gikk vi forbi huset og videre i andre retning for å prøve å finne ut hvor postkassa skal henges.  Da vi fant stativet ba jeg Sali finne Zeta.  Først var han litt frustrert og snuste masse, tok kontakt, hoppa litt og snuste mer.  Så, da vi kom på nedsida av friområdet ved siden av tomta lukta han tydeligvis noe kjent, dro, pistra og satte av gårde med logrende hage opp veien, inn innkjørselen og frem til inngangsdøra :)  Hjem er der hvor Zeta (og jeg - håper jeg) er, enkelt og greit.

31.01.08

Så var det gjort.  Torsdag 30.januar kom flyttebilen.  For å stresse Zeta og Sali minst mulig la jeg dem i bilen, pakka dem godt inn i alt sengetøyet deres, og parkerte bilen utenfor en nabo nedi gata.  Zeta hadde selvfølgelig skjønt at ett eller annet var på gang i mange dager, men jeg tror at hun kanskje trodde at vi skulle på tur.  Sali derimot, så ikke ut til å la seg affisere av stablene med kasser både her og der.  Flyttebilen kom i halv ti-tida, og bare to timer seinere var den fylt opp med alt det jeg visste jeg skulle ha med. 

Etter at den var kjørt, slapp jeg dyra løs i hagen så de fikk gjort det det de skulle, og fikk litt varme i musklene igjen.  Så pakka jeg det siste i bilen, og kjørte av gårde i regnværet. 

Det var meldt storm, og langs E18 til Kristiansand måtte jeg tidvis virkelig jobbe for å holde den lette kassebilen min på veien, men så snart jeg tok av oppover Setesdalsveien hadde jeg bare pøsregnet å forholde meg til - og utrolige vannmengder i veien enkelte steder.  På Evje skulle jeg ta av vestover.  Regnet ble til sludd, og sluddet ble til snø, og ett parti var det bare så vidt jeg klarte å kommer meg fremover.  jeg ålte meg oppover bakkene i 30 kilometer i timen i 15 cm ubrøyta snø.  Jeg måtte gjette meg til hvor veien egentlig gikk, for alle bilsporene gikk i siksak S-er oppover bakkene, på kryss og tvers av hele veibanen.  Folk kan si hva de mener om piggdekk, men uten dem hadde jeg aldri kommet fram på isdekket under nysnøen.  Vel over åsryggen og på vei nedover til "min" dal, så møtte jeg på brøytebilen, og det siste stykket til dalbunnen gikk stort sett på feil side av veien.  Jeg tror jeg møtte en bil :)  Zeta var lukket inne i bilburet, så hun hadde ikke valg, men jeg så at Sali stadig satte seg opp, og lurte nok veldig på alle de rare bevegelsene. 

Selv om flyttebilen hadde dratt fra Lillesand før meg, kom den nesten en time etter meg til Åseral.  De hadde vært innom kontoret i Kristiansand, og kjørte over heia en halvtime etter meg - og hadde hatt enda større problemer enn jeg hadde.  Stakkars Zeta og Sali fikk seg bare en tissetur og ble pakka godt inn igjen, før vi begynte å laste inn.  Da de endelig fikk slippe inn i varmen var Zeta et syn!  Jeg hadde fått plassert stuemøblementet, og Zetas sjokk da hun fant sin sofa i dette fremmede huset var et syn! Bortsett fra det gikk det helt fint.  Hele huset ble utforska, og etter at jeg hadde funnet frem og pakka ut det viktigste, så tilbrakte vi kvelden i sofakroken og så på TV til det var leggetid.

Natta foregikk også temmelig rolig.  jeg sov bedre enn jeg har gjort på flere uker, til tross for at Zeta var oppe og sjekka at jeg fortsatt var der tre ganger.

01.01.08

Nyttårsaften

Vi hadde en stille og fredelig nyttårsaften her i huset.  Vel stille er kanskje ikke rette ordet når det dundrer, hyler, hviner og spraker rundt husveggene en hel lang kveld. 

Zeta tar det hele med knusende ro, men jeg var veldig nysgjerrig på Sali.  I fjor var han 3 måneder gammel, hele verden var ny og rar, og han tok det hele like rolig som Zeta.  I år er han 15 måneder, i begynnelsen av sin andre pubertet, og her om dagen skvatt han høyt og lagde et salig bråk bare på grunn av lyden av et kraftig bølgeslag opp gjennom smuget mellom to hus da vi gikk tur.  Spøkelsesalder de luxe med andre ord. 

Da de første rakettene gikk av trodde han helt tydelig at det var noen i innkjørselen, så han boffa litt og forventa nok at jeg skulle gå til døra.  Etter hvert som det tetna mellom smellene ble han litt rastløs, men ikke redd.  Jeg lot som ingenting.  Satt i sofaen og så på TV.  Etter hvert kom han krypende opp i fanget og ville kose.  Det gjør han hver eneste kveld, men i går kveld lå han lengre enn han pleier, og han var temmelig rynkete i ansiktet der han lå og kikket på fyrverkeriet i det store vinduet bak meg.  Jeg tror lysene var mer bekymringsverdige enn smellene.  Hele kvelden gikk sånn.  Bortsett fra litt mer kosing enn vanlig og at jeg hadde en firbeint skygge hver gang jeg skulle på do, så var det aldri tegn til annet enn litt uro og et øre som ble lagt litt bakover de gangene det smalt så huset rista (jeg bor midt i et boligområde på ei slette to minutters gange fra sentrum).  Ingen skjelving, ingen sikling, og jeg så ikke halen hans mellom beina en eneste gang.

Klokka 12, da det virkelig begynte å dundre løs satte vi i gang godbitsøk i stua, og det var kjempepopulært!!!  Begge to kasta seg inn i oppgaven.  Da jeg ba om en dekk fra sali for at han skulle få tyggepinne smalt han ned.  Det var tydeligvis en god ide å avlede dem med noe som de kan og liker å gjøre (ikke det at Zeta trengte avledning, for hun sov seg stort sett gjennom det hele).

Da vi gikk opp for å legge oss en halvtime seinere smalt det fortsatt. Sali insisterte på å ut og tisse, og jeg fant ut at han kunne jo prøve.  Han ombestemte seg raskt da han kom ut, men fikk ikke panikk.  det ble bare litt for nifst.  Zeta ble med ut etterpå, og som alltid kikket hun litt på de par-tre rakettene som gikk opp, gjorde det hun skulle og tusla inn igjen.  Sali ville helst ligge i Zetas seng da vi skulle legge oss, noe Zeta ikke var helt enig i, men så snart han var overtalt til å ligge alene, så senka roen seg igjen.

Alt i alt en bra kveld tross alt.  Zeta ga blaffen, som vanlig, og Sali syntes tydelig at det hele var litt nifst og ekkelt, men ikke direkte skremmende.  Det var tydeligvis alle lysene som var verst, og det skjønner jeg jo.  Veldig godt å ha to hunder som ikke er redde for smell.  Siden han var såpass klengete er jeg imidlertid veldig glad for at jeg var hjemme sammen med dem.  Da vi skulle ut i dag morges var det fortsatt mørkt, og Sali var en tanke skeptisk.  Han stoppa opp mange ganger og sjekka at himmelen var klar før han slo seg til ro med at verden var normal igjen.

Speil og TV

Jeg har alltid lurt litt på hva hunder ser når de ser på TV og i speil, og hva de tenker og tror om det.  Det var til jeg fikk Sali.  I motsetning til Zeta er han en ivrig TV-titter, og han kommenterer gjerne om det er dyr på TVen.  er det mennesker så kan han ligge lenge og kikke, særlig om de løper eller hopper, før han ser ut som om han gir opp å forstå, og legger seg til for å sove i stedet.  En annen ting som er veldig tydelig ut fra reaksjonene hans er at han tydelig ser forskjell på hunder og hester.  Når det er hunder på TV ser han ut som om han vil leke, mens mot hester brysker han seg gjerne litt og småknurrer.  Katter er spennende (han har fortsatt ikke skjønt at de er til for å jages).  Fugler sitter han stort sett bare stille og ser på.  Det er ingen tvil verken i kroppsspråk eller lydene han lager at han ser dem godt nok til å vite hva de er. 

En annen ting som også er veldig tydelig er at han ikke liker filmer med skuespillerhunder - de gjør ham bekymra.  Oppfatter han at noe ikke stemmer med hensyn til hva som skjer og hundenes kroppsspråk, eller er det noe med klippinga?  Søndag så vi 102 dalmatinere, og det var tydelig at Sali var veldig urolig og bekymra, men ikke helt klarte å ignorere hva som foregikk.  Litt senere var det hesteforestilling på TV, og han var helt med - oppslukt.  Han elsker også Americas Funniest Home Videoes og naturprogrammer...men altså ikke spillefilmer...

Når det gjelder speil så er jeg ikke lenger i tvil om at han skjønner hva de er.  Jeg drev og rydda i ganga og fant en stor kartrull (plankart rullet sammen i en ca. en meter lang rull).  Sali satt og så på meg, på skrått med ryggen halvveis til meg og øynene retta mot et stort speil på veggen.  Hver gang jeg bevegde den store rullen fulgte han den med hodet.  Jeg lagde noen litt sære bevegelsen med den og han fulgte med, før han snudde hodet mot meg, og sendte meg et blikk jeg bare kan kalle lettere oppgitt.  Deretter så han på rullen og snudde blikket mot speilet igjen.  Jeg fortsatte å tulle, og han fortsatte å følge rullen i speilet.  Et par ganger til snudde han seg og så på meg og på rullen, før han fokuserte på speilet igjen.  Da jeg gjorde en skikkelig ertende bevegelse med rullen, fulgte han først ivrig med på den i speilet før han bråreiste seg og kasta seg rundt mot rullen i hånda mi for å ta den.   Han visste at rullen i speilet var bak ham :)

Året som har gått og litt tanker om året som kommer

Først vil jeg starte med å ønske alle et godt nytt år, og ikke minst takke for det året som har gått!  For ikke å glemme noen så tror jeg at jeg skal begrense meg til bare å takke én spesielt: 

Takk Hilde, for en helt fantastisk gutt, for mange lange koselige telefonsamtaler og masser av gode råd!!! 

Året 2007 ble et år som starta og slutta veldig forskjellig. 

Bare noen uker før året starta kom Sali i hus, og det lille trollet har vokst og utvikla seg til en flott hannhund i løpet av månedene som har gått.  Jeg må stadig minne meg selv på at han fortsatt er veldig mye valp inni hodet sitt, selv om det ikke synes utenpå.  Han er en glad og barnslig gutt som elsker alt som rører på seg. 

Zeta har tatt oppgaven som adoptivmor veldig bra, og jammen har ikke hun også blitt mer leken på sine eldre dager.  Det er ikke sjeldent at det er hun som byr opp til action.  Zeta har også holdt formen veldig bra og vi har jo faktisk fått med oss hele fem utstillinger i året som har gått.  Det store høydepunktet var selvfølgelig da hun ble beste veteran på selveste RR-dagen! 

En stor omveltning i året som gikk var da jeg fikk jobb på museet i Arendal (AAKS) i februar, og det plutselig ble lange dager hjemme aleine for begge to.  Jeg sier hjemme aleine, for jeg var ikke helt klar for å slippe fire måneder gamle Sali til i hele huset fra dag én.  Han fikk gradvis mer plass å utfolde seg på, og siden i sommer har de fått være "hjemme sammen".  Det har gått litt utover ting og tang, men det får vi bare prøve å fikse så godt vi kan.

I februar 2008 skjer det en ny omveltning i livet vårt:  Vi flytter på landet, til ei lita fjellbygd heilt innerst i Mandalen!!!  Ikke bare får jeg 1,5 km vei til jobben i stedet for 4 mil, så arbeidsdagene blir minst en time kortere, men vi får skogen og jorder nesten rett utenfor døra, og bare 20 minutters kjøretur til fjellet!  Det skal bli utrolig spennende å se hvordan vi vil trives...og om vi klarer å finne oss et nytt hundemiljø der oppe.  Med "bare" 3 timers kjøretur til Stavanger så kan det godt være vi ses på utstillinger i Rogaland i løpet av sommeren.  Ellers synes jeg det er forferdelig dumt at det ikke blir mønstring under RR-dagene i år heller, for jeg skulle gjerne vist frem den vakreste feilvaren i hele verden :)

I tillegg til litt utstillinger på Zeta, så håper jeg også å klare å starte Sali i klasse 1 (om han bare lander litt), og så hadde det vært veldig gøy om jeg fikk skjerpa meg nok med treningen til å starte begge på blodsporprøver i løpet av sommeren.