DAGBOK - BLODSPOR

Nyeste innlegget står øverst, de eldre nedenfor.

 

Lørdag 20. oktober  Dette er nesten flaut!  Er det virkelig så lenge siden sist vi gikk blodspor?  Denne ganga bestemte jeg meg likevel for å prøve nattgamle spor.  Siden Mona hadde snakka om at hun også kunne tenke seg en tur sammen med oss på Tveide, så var jeg ute og la spor til alle tre hundene fredags kveld.  Jeg brukte temmelig mye blod og la tre korte spor med to vinkler i hvert spor.  Alle sporene starta og slutta ved veien, og gikk på annen hver side av den.  Da var det også lett å slenge inn belønning ved sporslutt uten å risikere å tråkke oppi sporene, og samtidig ikke bruke veldig mye tid.  Det skal ikke bli en vane, men for denne ene gangens skyld var det praktisk.

Sali var først ute.  Han snuste masse på sporstart, før han begynte å snuse seg innover i kjent Sali-stil:  Rett ut til sida - snuse masse ut i lufta - tenke litt og så tilbake til sporet.  Deretter gjentok det samme seg i andre retningen, til han hadde bestemt seg for å følge sporet.  Fram til første knekk gikk det bra, der lette han litt rundt, før han fortsatte til andre knekken.  Det siste stykket før andre knekken gikk langs et dyrespor, og Sali satte nesa i bakken og suste rett frem.  Jeg stoppa, og en lettere frustrert Sali kom tuslende tilbake, men da han fant sporet igjen fulgte han på.  Litt nedi bakken havna han på feil side av et fallent tre, havna for langt ut til sida og hadde problemer med å finne tilbake.  Til slutt fikk jeg samla ham inn, satt ham på sporet, og gikk det bra igjen.  Da han kom til sporslutt tråkka han rundt midt oppi alle godbitene som lå der og skjønte ikke heilt hvorfor jeg jubla.  Ikke var de så veldig spennende å spise heller, så jeg må nok finne en annen belønningsmåte for ham.  Nåvel.  Uansett:  Nattgamle spor er ikke noe problem - vi må bare få på plass litt mer trening og rutine.  Og en annen slags belønning.

Calmo var nestemann ut.  Han har bare prøvd det en gang før, og selv om snuten hans var i bakken en del ganger, så var han veldig frustrert.  Han var stadig borte ved både Mona og jeg for å søke bekreftelse, og trengte en del godbiter i sporet for å konsentrere seg om bakken (jeg er blitt ganske god til å kaste godbiter fremover uten at hunden ser det :))  Det smitta nok litt over på ham at Mona også var usikker, for han gikk bedre da jeg overtok lina etter hvert og leda ham inn i sporet.  Det aller siste stykket hadde imidlertid ferten av middagspølse begynt å blande seg med blodlukten, og det siste stykket var det ikke tvil i Calmos hode om hvor han skulle!  Jeg håper at vi får gått litt til med ham, så finner nok han også ut av det.

Zetas spor ble bare tull.  Begynnelsen og slutten av sporet ble på grunn av terrenget bare liggende en ca. 30 meter fra hverandre.  Zeta har alltid gått på overvær og selv om det var vindstille, så var det nok et svakt svakt drag fra sporslutt og opp til der vi sto.  Hun visste hvor godbitene lå!  Det hele begynte med at Zeta lukta på blodet, stakk nesa i været og satte av gårde i retning av sporslutt.  Jeg holdt igjen til hun var tilbake hos meg, gikk et par meter fremover.  Hun sendte meg et frustrert blikk, spora en meter og satte ut igjen i retning av godbitene igjen.  Sånn fortsatte det bort til knekken, hvor hun fulgte som hun skulle, men deretter slo ut igjen i retning av sporslutt.  Gjett om jeg hadde lykkelig hund da hun endelig kom til andre knekken og fikk gå dit hun ville!

Det var med andre ord ikke vanskelig å gå gamle spor, så jeg skal prøve å få inn en rutine på sporlegging på fredagskvelden i stedet for å sige ned i sofaen og gjøre ingenting.

Søndag 24. juni  Siden det var varmt og Zeta er innbilt svanger og temmelig speisa i huet for tida, så bestemte jeg meg for bare å legge korte spor i dag. 

Det var nesten vindstille og 20 grader med strålende solskinn.

Jeg la først et 200 meter langt spor med mange knekk og avbrudd i en stor bue som nesten endte opp ved bilen igjen.  Ikke langt fra hennes la jeg to spor til Sali.  Først et kort lite lett et med en litt vanskelig vinkel, og så et spor på ca. 100 meter som gikk på, av og på tvers av en skogsvei.  I utgangspunktet var terrenget enkelt, men målet var at han skulle lære at stier og veier ikke er noe å ta hensyn til, bare lukta.

Først ut var Zeta.  Hun begynte å spore allerede lenge før sporstart og fulgte fotsporene mine hele veien.  Vel fremme med blodet luktet hun på det før hun rusla inn i skogen - helt uinteressert og i feil retning.  Hm.  Jeg leda henne tilbake til start og sendte henne i riktig retning, og da gikk det bedre.  I det store og hele spora hun bra og konsentrert, jobba seg systematisk gjennom et 15 meters avhopp, fant sporet igjen, fulgte det 10 meter, for så å begynne å beite gress 15 meter fra sporslutt.  Igjen måtte hun ledes tilbake på sporet, og kjøttbollene gikk ned på høykant.

Deretter satte jeg Zeta i bilen og tok Sali med ut.  I motsetning til Zeta var han kjempemotivert.  Så motivert at han dro som et uvær lenge før vi kom inn til sporstart.  et lite dilemma det der.  Han begynner å bli god til å gå pent i bånd, så han får ikke lov å dra.  På den andre side så var han så gira at en hver korreksjon bare prella av.  Jeg vil jo ha ham så gira, men ikke som trekkhund!  Jeg blei nok til slutt unødvendig irritert på ham, men også det prella av.  Jeg må tenke litt på hvordan vi skal få orden på det der... 

Da vi endelig kom fram til sporstart jobba han kjempebra.  Han sjekka først alle retninger for å finne ut hvor sporet gikk, før han satte av gårde og fant sporslutt lett som bare det.  Kjøttbollene som han hadde sikla over (og fått en av) på kjøkkenet var imidlertid helt uinteressante.

Spor nummer to gikk han altfor fort, på overværet, uten å miste en sving eller knekk, så det der var altfor lett for ham.  Også denne ganga var kjøttbollene uinteressante der de lå på bakken, men de ble spist da jeg holdt dem opp til ham.

Mon tro om jeg ikke skal vente med å gå spor med Zeta til hormontåka hennes har blåst bort, og heller prioritere utfordringer for Sali.  Det er faktisk godt mulig at han allerede nå bør få nattgamle spor, så han ikke bare suser av gårde, men må jobbe litt.  Jeg må også prøve å få tak i noen skanker som vi kan ha litt drakamp med som belønning.

Lørdag 2. juni og det har allerede gått over 2 måneder siden sist!  Det var jo ikke akkurat meningen det da.  Tatt i betraktning hvor dårlig det gikk sist, så burde vi jo ha øvd masse nå i vår, men så var det det med å sette av tid.  Det er liksom så mye lettere å bare utsette til "neste helg".  Idiotisk er det, for når vi først er i gang så er det jo mye gøyere enn en vanlig gåtur, det tar ikke særlig mye mer tid, og hundene blir så herlig slitne i hodet etterpå.

Været var overskya med svak vind (bris i småkast) og ca 15 grader.

Jeg begynte med å legge et spor til Zeta, mens begge lå i bilen.  Jeg tenkte at jeg like godt kunne ta en skikkelig test på ferdighetene.  Som vanlig glemte jeg å telle skritta mine, men jeg var kommet til 400 før jeg var halvveis, så sporet bør til sammen ha blitt sånn omtrent 5-600 meter.  For en gangs skyld huska jeg å merke vinklene og avhoppene sånn at jeg visste hvor de var...i tilfelle Zeta lurte.  Det ble 3 eller 4 vinkler (husker ikke), et sårleie, pluss en vinkel med 5-6 meters avhopp (Zetas svakeste punkt, så jeg hadde ikke lyst til å gjøre det lenger denne ganga) og et 12 meters avhopp på en rett strekning. 

Sporet starta ved veikanten i et litt ulendt skogsterreng med lave greiner og nedfalne busker og trær litt på kryss og tvers, men uten altfor mange valg å ta med hensyn til hvor sporet skulle gå.  Deretter fortsatte det ned en bakke og inn i et relativt flatt skogsområde hvor det kryssa en skogsbilvei.  Sporet gikk deretter i buer, rette strekk og vinkler gjennom dette flate området både rundt og gjennom busker og kratt.  Siste del gikk sporet parallelt med en annen vei (men 20-25 meter inni skogen) til vi møtte på den ovenfor nevnte skogsbilveien igjen.  Der lå sporslutt og et halvt grilla kyllingbryst.

Zeta lukta allerede ved bilen hva som var på gang, og snuste intenst i bakken da vi gikk innover veien til sporstart.  Dette hadde hun lyst til.  Ved sporstart sto hun og trippa så ivrig at det nesten var vanskelig å få på selen.  Så satte vi i gang, og der er i grunnen ikke så mye annet å si enn at det gikk som en drøm!  Hun satte av gårde, fulgte sporet, utreda begge avhoppene som hun skulle, markerte sårleiet (vel, stoppa og snuste litt ekstra) for deretter å fortsette til sporslutt og kyllingen.  Det eneste som var å utsette på arbeidet hennes var i grunnen bare at hun som vanlig gikk altfor fort (og høyt), men det er noe som ordner seg når sporet blir eldre.  Vi kan også godt utvide avhoppet i vinkel en meter av ganga til hun klarer 12-15 meter.  Jeg er strålende fornøyd!!!

Da Zeta var vel plassert tilbake i bilen var det Salis tur.  Planen var å gå litt lengre inn enn der Zetas spor starta for så å legge et par-tre kortere spor mens han så på.  Da vi skulle passere Zetas sporstart slo han imidlertid så kraftig på sporet at jeg ikke hadde hjerte til å dra ham av.  Jeg skifta derfor til sele på ham der vi sto.  De første meterne gikk veldig sakte, men veldig konsentrert.  Busta sto rett opp bakpå rumpa hans og han syntes tydeligvis at lukta var både litt nifs og veldig spennende.  Siden de første 100 meterne av Zetas spor var vanskelig å gå feil på, tenkte jeg at det ikke ville være vanskelig å rose og avslutte etter noen meter uten at det ble gjort feil.  Etter hvert som vi la meterne bak oss ble sporinga og farta til Sali stadig sikrere, og vi var ikke kommet langt innover før det var klart at dette skjønte han.  Vi jobba oss innover, gutten med nesa i sporet og uten feil, og jeg hang med og hadde mer enn nok med å holde styr på sporlina.  Da vi kom ned bakken og ut på sletta gikk han rett til veien, og begynte å sjekke først oppover veien, deretter nedover veien, før han kryssa rett over og fulgte sporet rett ut på furumoen.  Innen da var vi gått 150 meter og jeg fikk frysninger på ryggen.  Han fortsatte.  Dette var tydelig kjempegøy. 

Et par hundre meter lengre inne mista vi imidlertid sporet.  I ettertid husker jeg jo at det var der avbrekket i vinkel lå, og at jeg skulle vært mer påpasselig.  Merkebåndene hadde jeg tatt ned etter hvert som jeg hadde gått innover med Zeta, siden det jo aldri var planen å gå dette sporet med Sali.  Sali ga seg imidlertid ikke.  Han jobba iherdig og intenst i store sveip gjennom terrenget for å finne igjen sporet sitt.  På et tidspunkt ulte han frustrert, snudde rundt og skulle tilbake til der han mista sporet.  Jeg kjente meg imidlertid såpass igjen at jeg visste at retningen hans var litt for gal, og at vi ville rote oss heilt bort.  Innen da kokte det gangske godt i valpehodet hans og han fortsatte i store sveip frem og tilbake.  Jeg fikk derfor lokka ham med meg i retning av sporslutt.  Femti meter fra sporslutt traff vi sporet, og gjett om han ble lykkelig!!!  Han kjørte nesa i bakken, la seg i selen og kjørte på.  Han var så opptatt av sporet at han ikke en gang så det halve kyllingbrystet som fløy i lang bue over hodet hans og landa rett ved siden av sporslutt.  Det fant han først da han hadde funnet slutten og begynte å søke rundt punktet! 

Hva han gikk var i praksis et 600 meters spor med 100-150 meters avhopp som han aldri ga opp å utrede!  Jada han trengte litt hjelp for å finne sporet igjen, men i det store bildet spiller det ingen rolle.  Han blir 8 måneder i morgen, han har gått 10-15 meters spor med blod og godbitblanding to ganger før i sitt liv, siste gang for nesten 2,5 måneder siden - og da var det 2,5 måneder siden første gang!!!!  Jeg har ikke ord for hva jeg synes om det!

Søndag 25. mars var det endelig bart nok ute i skogen til at vi kunne gå blodspor på treffet.  Gunn Tove la spor for både Zeta og Sali.

Salis spor var bare 10-15 meter langt, og nesten rett.  Det er hele 2,5 måneder siden sist han prøvde seg - et halvt liv! - så  det måtte være såpass kort.  Sporet ble lagt med relativt mye blod, godbit midtveis og kokt kylling og klov i slutten.  Han var litt usikker og vimete til å begynne med, skjønte liksom ikke helt hva jeg ville, men siste delen av sporet gikk han helt fint, og kloven var gøy!!  Det var kyllingen også!  Dessverre ble det ikke tid til flere spor, noe som var synd.  Vi får prøve å ta det igjen til uka, og snart er det påske!

Zeta, stakkar, hadde ligget nesten tre timer baki bilen da det var hennes tur.  Sporet hennes var ca. 200-250 meter langt med innlagte avbrekk og vinkler.  Zeta bare rota.  Jeg vet ikke om jeg klarte å fortelle henne godt nok at nå var det blod hun skulle lukte etter, ikke andre spor, eller om det bare var hun som var ukonsentrert og varm og lei av å ligge i bilen.  I hvertfall var hun stadig borti snøhauger og skulle rulle seg.  Siste halvdelen av sporet fikk hun imidlertid samla seg, og gikk relativt bra til sporslutt.

Det var gøy å legge spor sammen med andre, men vi brukte altfor mye tid til å gå fram og tilbake til sporet og med venting på hverandre og sånt.  Neste gang vi gjør det på treff tror jeg vi skal få lagt de fleste sporene før folk kommer, alle sporleggerne (om vi er flere) skal ha med hver sin flaske blod gå samtidig ut og legge, og vi skal legge flere spor per hund.  Da må vi også ordne oss sånn at vi kan ende på et sted som hundene kan slippes slik at de kan få løpt av seg litt etter sporinga.  Planlegging er tingen!

Onsdag 3. januar  I dag tok jeg med meg begge ut i skogen for å gå spor.  Lot dem ligge i bilen mens jeg først la et relativt kort spor til Zeta, men med avbrekk og i et forferdelig terreng med masse nedkappa ungtrær på kryss og tvers.  Så la jeg ut to bittesmå og korte (ca. 5 meter) spor til Sali med en liten sving på begge.  Det første hadde godbiter langs nesten hele og en skikkelig klatt hermetisk vom i enden, som er det beste han vet.  Det andre lå et par meter lenger inn og hadde godbiter for hver meter og vom i enden. 

Sali:  Så gjorde jeg dagens første tabbe.  Jeg tok med meg begge bort til Salis spor og bant Zeta i et tre noen meter fra sporstart.  Zeta er vanligvis en ganske taus hund...  Selv om hun kunne se oss hele tiden, og selv om det bare var 15 meter fra henne til sporslutt, så satt hun å hylte, bare avbrutt et par sekunder etter hver av de to gangene jeg ba henne holde kjeft.  Selvfølgelig ble stakkars Sali ganske så distrahert, men det stoppet ham ikke fra å prøve å finne godbitene.  Første sporet ble mest tull, for han var først veldig opptatt av å finne ut hva som lå under alt blodet, så ble han strålende fornøyd etter første godbit og mente at han hadde gjort sitt.  Da jeg tok han med til neste så ble den også spist, og så ville han tilbake til Zeta.  Jeg tok ham likevel med til sporslutt, som var stor suksess!  Heldigvis hadde jeg lagt spor nummer to med klatter av den hermetiske vomma, så da ble det litt mer fart i gutten, selv om jeg mistenker ham for ikke å legge merke til blodsporet i det hele tatt.  Jeg skulle sikkert ha tatt ham i bånd tilbake til Zeta, men jeg slapp ham i stedet, hvorpå han fulgte sporet tilbake, spiste opp nesten alle godbitene og gikk til gledesangrep på Zeta.  Jeg slapp like godt begge siden Zetas spor starta 100 meter unna, og de trålte sammen sporet etter restene av nam-nam.  Håper han lærte ett eller annet av det hele...og at det var ett eller annet jeg kan bruke.  Uansett så tror jeg han hadde det gøy.

Fra sporet hans gikk vi en liten runde og tilbake til bilen, hvor jeg satte inn Sali, pakka ham godt inn i et pledd, og lukka bildøra. 

Zeta:  Så tok jeg med meg Zeta til der jeg trodde sporet hennes starta...  Dagens andre store tabbe var at jeg hadde glemt fullstendig hvor sporstart var...  Jeg satte likevel på henne selen sånn omtrent der jeg trodde det skulle starte, og ba henne finne.  Jenta jobba konsentrert og uavbrutt i mellom fem og ti minutter før hun fant det!  Da viste det seg at hun hadde gjennomsøkt hver kvadratmeter av et område på ca. 30x30 meter nord for sporstart, i det fæle terrenget, og uten å gi opp!  Da hun endelig fant sporet (10 meter fra sporstart) gikk hun først feil vei, men da jeg snudde henne så fortsatte hun å jobbe seg gjennom hele resten av sporet frem til sporslutt, inkludert to avhopp i vinkel (på 5 meter).  Gjett om jeg var stolt av henne!!!!

Tirsdag 2. januar  Siden PCen min har vært nede så har jeg ikke fått oppdatert om høstens sporing.  Det betyr ikke at vi ikke har fått gått spor, selv om det har blitt litt mer sporadisk (sic!) enn i sommer.  Høsten har vært klissvåt!!!  Virkelig sørpete søkkvåt!  Heldigvis så har treffene våre stort sett foregått i bra vær, så vi har fått opprettholdt treninga litt selv om vi ikke har fått gått nattgamle spor.  Stort sett så går hun veldig bra, og to ganger har Randi (med Ayo) lagt spor for henne som hun har tatt kjempefint også, så jeg føler meg temmelig trygg på at hun går etter blodet og ikke mine spor.  Jeg håper på en mild vinter med perioder med varmegrader sånn at vi får trent mer framover.  Så snart hun går sikrere og får trent mer på nattgamle spor og vi får taket på vinkler med avbrudd så tror jeg faktisk hun er klar for en prøve til sommeren.

Det store nye i høst har jo vært Salis ankomst, og han skal også gå spor.  For å gjøre ting så enkle som mulig så kommer jeg til å bare ha en dagbok for begge, men jeg skal prøve å holde orden på hvem jeg snakker om til en hver tid :D

 

2006

Onsdag 23. august  Etter lydighetskurset i går gikk jeg i skogen og la ut Zetas første spor som skulle ligge over natta.  Det var 2-300 meter langt og tilpassa Zetas nivå på en normal dag. 

Jeg var derfor kjempespent da jeg satte på henne selen i dag morges.  De første 20 meterne gikk kjempefint, men mye tregere enn vanlig.  Så måtte Zeta bæsje, og mista all konsentrasjon.  Etter hvert fikk jeg henne tilbake på sporet, som hun fulgte ca. 40 meter til, med litt fomling her og der, men ikke så mye.  Deretter fortsatte hun på skrått av en bue i sporet (og ikke på noen måte den letteste veien) før hun fant sporet igjen på en kjerrevei - og mista fullstendig interessen.  Skulle tisse må vite...og spise litt gress...og virre litt rundt og kikke litt her og der.  Heldigvis hadde jeg festet rødt strikkegarn til busker og trær her og der, ellers hadde nok også jeg blitt forvirra.  Da jeg tok Zeta med til et sted jeg visste at det ville være blod, begynte hun å søke igjen, og gikk i riktig retning. 

Så var jeg dum!!!  Jeg hadde heilt glemt at jeg hadde lagt inn et 10 meters avhopp fem meter fra hvor jeg satte henne på sporet, og ble litt oppgitt da hun plutselig begynte å være forferdelig høyt og virre rundt.  Et par ganger var hun nesten oppe på bakbeina, og jeg trodde hun drev og væra noe annet enn sporet, så jeg maste.  Jada, jeg vet at bikkja som regel har rett, men etter tullet hun hadde drevet med like før, så var det det jeg var fokusert på i stedet for å belønne henne for å jobbe!  Det var ikke før vi nesten var tilbake ved bilen at jeg husket avhoppet.  F****!.  Som sagt - lite smart.

Hun fant imidlertid sporet, og fulgte det et stykke til vi kom til et parti med høyt, grønt, vått gress.  Perfekt til å rulle seg i !  Jeg, som fortsatt trodde at hun bare drev med tull maste på henne igjen og fikk det blikket.  Velfortjent (sånn når jeg tenker på det i ettertid).  Så gikk hun det siste stykket i sporet, men med mindre interesse enn vanlig og fant sporslutt og "tyggepinnen" (dental sticks - som hun elsker!) som tydelig var plaster på såret.  Da jeg roste og slapp henne gikk hun amok i undervegetasjonen langs stien innover i skogen, og det var en fornøyd hund jeg hadde med tilbake til bilen.

Konklusjon? 

Søndag 6. august.    I dag har vi gått blodspor på treff

Søndag 25. juni.    I dag var vi gått blodspor på treff

Søndag 18. juni.  Zeta har vært høyløpsk denne uka, og hatt konsentrasjonen sin helt andre steder enn noe jeg kan trene henne i.  I tillegg så har det vært varmt.  De siste par dagene har hun imidlertid begynt å lande.  I dag var det varmt, men overskya, og veldig behagelig å være ute.

Siden sporinga sist uke ikke gikk heilt som forventa, så var jeg veldig spent.  Jeg har snakka med et par forskjellige om det som skjedde, og konklusjonen er at enten er det mine spor og ikke blodet hun går på...eller så ble det brukt for mye blod og for ferskt spor i for varmt vær.  Det er godt mulig at grunnen til at hun bare virra rundt var at sporgata omtrent dekka heile hogstfeltet, og at hun ikke kunne finne dråper å konsentrere seg om i eimen av blod.

I dag tenkte jeg at jeg skulle prøve å finne ut av det.  Sporet  la jeg sånn at jeg måtte gå parallelt med det eller krysse det på vei tilbake til bilen på et par steder.  I tillegg fulgte baksporet mitt på ett sted en vei, mens blodsporet forsvant 90 grader inn i skogen.  Jeg brukte også lite blod.  Jeg tror det gikk med ca. en desiliter på 300 meter.  En annen ting som jeg også gjorde annerledes enn forrige søndag var å la henne ligge i bilen helt til sporstart (hun og Mea var med ute i skogen en times tid før hun fikk gå sitt spor sist søndag).

Det hele begynte litt galt, og hun insisterte på å følge baksporet mitt.  Jeg måtte dra henne av det og lede henne til blodet igjen.  Deretter fulgte hun blodsporet det første stykket, men jeg var ikke sikker på om det var mine spor eller blodet hun fulgte.  Siden hun alltid går oppvind fra sporet og med hodet temmelig høyt deler av tiden er det ikke så lett å vite.  Da vi kom til stedet hvor baksporet mitt fulgte veien og blodet fortsatte opp i skogen så var hun imidlertid ikke i tvil. Hun skrådde rett over veien og fortsatte med nesa i bakken oppover i skogen.  Deretter gikk det så fort at jeg stadig måtte holde henne tilbake litt.  Bare ett sted - på toppen av en bakketopp - fikk hun litt problemer, men ikke mer enn at hun fant sporet igjen raskt, og hun hadde ikke problemer med å finne sporslutt i bunnen av bakken.  De eneste gangene hun stoppa opp var for å smake på bloddråper på gress og kvister et par steder, så jeg er temmelig sikker på at det var blodet hun gikk etter.  O lettelse :)

Jeg la ikke inn avhopp denne ganga - selv om avhopp kanskje også kunne fortalt meg hva hun følger.  Grunnen var at jeg ikke ville oppmuntre henne til å gå på mitt spor i det heile tatt, men at vi skulle konsentrere oss om blodet.  Jeg la imidlertid inn tre vinkler.

Jeg tror absolutt at det er på tide å begynne å legge nattgamle spor.  Vi må også prøve å finne flere som vi kan "bytte spor" med, sånn at vi både får større variasjoner på sporene, stedene, luktne og ikke minst distraksjonen det er å ha minst ett menneske til med oss ut.

Søndag 11. juni. I dag gikk vi blodspor på treff

Søndag 28. mai.  På grunn av lydigheten på tirsdagen og torsdagen, og at Zeta nok hadde litt behov for å hvile hodet, så har det gått nesten ei uke siden sist.  Det var meninga at vi skulle ha treff og prøve oss på blodsportrening i dag, men det ble bare Zeta og meg.

Da Zeta ble tatt ut av bilen og selen ble tatt på sto hun og pistret og trippet!

Sporet jeg la i dag var like ferskt som det har vært tidligere, men mye lengre og med mye mindre blod.  Sporet ble faktisk sånn ca. 400 meter langt, og jeg brukte bare litt over en desiliter blod.  Det er forferdelig vanskelig å beregne rett mengde!  Til sammen la jeg inn fire vinkler og to avbrudd.  Det ene var på 10 meter langs et rett strekke, og det andre var på bare 5 meter, men i en vinkel.  Det første avbruddet gikk kjempefint.  Hun jobba bra og fant fortsettelsen ganske raskt.  Det andre avbrekket var litt verre.  Der var jeg blitt tvunget til å gå i en bue med ca. 15 meter mellom strekkene (jeg kjente ikke terrenget så godt som jeg trodde), så da avbruddet kom tok hun overværet, kutta buen og fortsatte sporet videre.  Vi fikk oss derfor et 15 meters rett avbrudd med vinkel i enden i stedet for.  Ja-ja.  Ikke dum trening det heller.  Heldigvis fulgte hun sporet i riktig retning da hun kom innpå igjen.

Bakken var ikke så veldig kupert der vi gikk, men deler av området var et hugstfelt, noe som medførte masse klatring over nedfallstrær og kvisthauger.  Zeta har en tendens til å gå for fort, men i dette området måtte hun jobbe mer, så der gikk det i bra tempo.   Hun fant sporslutt uten problemer og heiv i seg den store klumpen leverpostei som lå der.

Flink jente!!!! 

Da jeg la sporet kom det to hunder løpende bort for å sjekke hva jeg holdt på med, før eierne kom og hentet dem inn og satte dem i bånd.  Heldigvis var det såpass tidlig i sporet at det ikke hadde vært vanskelig å bare begynne på nytt litt lenger borte, men jeg var spent på hva Zeta ville gjøre.  Hun brydde seg ikke!  Den ene av hundene stor også og bjeffa da vi passerte uten at hun brydde seg.  De er fordelen ved å ha en hund som er vant til å ha andre hunder i nærheten når vi trener.

I går gikk vi en tur lengre inne i det samme området.  Da vi kryssa sporet vi hadde gått den 20. mai satte hun nesa i bakken og ville følge det, så jeg tror ikke det er så farlig å begynne med nattgamle spor, nei.

 

Kanskje det er en smule leverpostei igjen?

Mandag 22. mai.  I dag tror jeg vi nådde nivået vi er på.  Jeg la et spor som var sånn ca. 150-200 meter igjen.  denne ganga brukte jeg lite blod, hadde mange vinkler og to 5 meters avbrekk.  Sporet ble litt klønete på ett sted, for jeg støtte på et piggtrådgjerde og måtte gå rundt.  det ble en litt trang bue, og Zeta blei forvirra da hun ikke fikk gå igjennom.  Da mista hun også retninga og det blei en del viming sånn at hun kryssa sporet i det ene avhoppet.  Litt kaotisk med andre ord.  Da hun til slutt - med litt veiledning - fant sporet igjen så gikk det kjempefint til sporslutt. 

For min del var det god trening i å lese henne, og selv om hun jobba heile tida så var det ikke tvil da hun traff sporet igjen.  Det er ikke sikkert at jeg hadde sett det om jeg ikke kjente henne så godt, men kropps- og haleføringa blir en anelse mer intens.  Hun går også tettere på bakken noen meter før hun løfter nesa igjen.

Sporslutt var i kanten av ei fin lita gresslette i skogen, så vi avslutta med litt lydighet. 

Lørdag 20. mai.  Jeg vet at jeg har fått råd om å bare trene spor en gang i uka, men nå i begynnelsen som sporene er korte og veldig ferske, så blir det oftere.  I dag la jeg et spor på 150-200 meter.  Zeta var kjempeivrig og jobba konsentrert hele tiden.  Hun hadde det gøy!  Jeg hadde lagt inn tre vinkler, men ingen avhopp.  Også denne ganga var sporet for lett.  Neste gang skal jeg ha samme lengde, samme alder, samme antall vinkler men legge til tre avhopp.  Går det bra, så tror jeg at jeg skal begynne å legge sporet noen timer før.

Målet nå fremover er å gjøre sporene gradvis eldre og gradvis lengre, og etter hvert sjeldnere, så får vi se hvordan det går.

Onsdag 17. mai sto valget mellom å stelle seg og pynte seg og deretter å gå ned til sentrum i lett yr for å se på fremmede folks unger i tog, eller å ta på seg noe vanntett og trekke ut i skogen sammen med Zeta.  Det var ikke et vanskelig valg :).  Heller ikke denne gangen la jeg sporene på forhånd.  Jeg vil gjerne at de skal bli litt lenger og vanskelige før de blir eldre, for jeg innbiller meg at det passer oss bedre.  Denne ganga la jeg tre spor som gradvis ble lengre og mer kompliserte.  Konklusjonen er i grunnen at dette er for lett.  Eneste ganga hun ikke gikk der hun skulle gå var da hun insisterte på å følge strekket jeg hadde gått fra sporslutt tilbake til stien i stedet for sporet.  Det var heilt sikkert min feil.  Hun var så sikker at jeg hadde sikkert tråkka i noe blod da jeg måtte krysse sporet lenger inne.  Da jeg tok henne med et par meter i retningen jeg ville ha henne gjorde hun resten selv uten problemer.  På to steder hadde jeg hoppet over en bekk, men det var ikke noe problem.  Dette er gøy!!!!

Mandag 15. mai.  Siden alt jeg lærte i går var så ferskt i dag morges bestemte jeg meg for å ta med Zeta ut og prøve å legge spor.  Siden Zeta ikke heilt skjønte poenget i går, så bestemte jeg meg for å begynne superenkelt:  10 meter rett frem, men med slutten litt i en sving utenfor stien (for å sjekke om hun i det heile tatt brukte nesa).  I tillegg brukte jeg sikkert litt for mye blod, formålet var jo å få henne til å skjønne poenget.  Tror det gikk med ca. 1 dl til til sammen 50-75 meter spor.  Sporet var også heilt ferskt.  Jeg bant henne til et tre, la ett spor ute av syne for henne, hentet henne, og gikk så sporet.  Dette gjentok jeg for hvert spor.  Det bra med å gjøre det på den måten sånn heilt i begynnelsen var at når jeg satte på selen så var Zeta fremdeles hoppende glad for at jeg var kommet tilbake.  Masse ros og på med selen samtidig.  Ikke rart hun blei ivrig.

Ved første sporet virra Zeta rundt, men i riktig retning i det minste.  Da vi kom til der jeg hadde gått av stien fortsatte hun rett fram et stykke, før hun snudde og fortsatte ut i skogen på feil sted (men på riktig side av stien).  Deretter svingte hun rundt, gikk rett forbi sporslutt og havna oppå en knaus tre-fire meter bak sporslutt.  Plutselig bråsnudde hun, satte nesa i været og gikk rett på.  Siden sporslutt besto av masse blod og hele frolics var både hun og jeg kjempefornøyde.  Neste sporet var omtrent 10-15 meter langt, gikk et lite stykke langs stien og svingte så i 90 grader rett inn mellom noe einerkratt og endte under et tre.  Hun tok overvær, skeina inn i skauen på 45 grader og gikk rett på.  Gjett om hun fikk ros!  Jeg la tre korte spor til, men økte vanskelighetsgraden og lengden litt mer etter hvert, uten at det skapte problemer. 

Jeg er så fornøyd!  Og Zeta ble ivrigere og ivrigere for hvert spor vi gikk.  Dette var gøy, syntes hun!  Da vi var ferdige og jeg tok av henne selen fikk hun skikkelig raptus ute i skogen og løp frem og tilbake som en galning :)

Jeg innrømmer gjerne at jeg blei litt betenkt i går, men så har jeg sett henne konsentrere seg så mye bedre om å bruke nesa før, men ikke på blod.  I tillegg så spilte nok alle folka, de fremmede hundeluktene og min usikkerhet også ganske mye inn.

Neste utfordring:  Legge gradvis lengre spor, med litt vinkler på.  Vi venter med avbrekkene.

Søndag 14. mai.  I dag har Zeta og jeg vært på kurs i sporlegging hos Aust-Agder Dachshundklubb.  Egentlig så var det bare jeg som skulle på kurs, men jeg tok henne med i bilen.  Det var også noen andre hunder med, og til sammen blei de akkurat mange nok til at alle fikk prøvd seg på demonstrasjonssporene.  Jeg lærte masse.  Zeta derimot skjønte ikke heilt hva jeg ville at hun skulle gjøre, så jeg tror vi skal begynne enda enklere...og på ett eller annet vis koble det på søkinga etter godbiter, som hun er veldig flink til.  Sånn framover tror jeg at jeg må gjøre som jeg har gjort med lydighet:  Litt av ganga og ofte. 

Blodet er innkjøpt, og en av kurslederne ga meg en rådyrskank (? - jeg kaller dem stadig labb inni hodet mitt, men det blir jo galt), så om jeg bare finner sikkerhetssele-selen til Zeta så er utstyret på plass.  Flere var veldig bekymra for hendene mine og vår elendige langline, men jeg tror ikke de har så veldig grunn til det.  Zeta har det ikke med å stikke ut.  Skal kjøpe skikkelig sporsele og langline når jeg har penger, men akkurat nå så bruker vi det vi har.  Og så må jeg få tak i flere rådyrskanker (lurer på om alle klikker om jeg kommer med en griselabb?  He-he!  Sau tør jeg ikke - jenta kunne jo få nye ideer)

Første utfordring:  Få henne til å skjønne poenget