DAGBOK - BRUKS

NB!  Siste innlegg øverst

(men ting som skjer over flere dager blir skrevet samlet og i riktig rekkefølge)

Feltsøkkurs 13.-14. oktober 2007

Tenk at det allerede er et halvt år siden forrige feltsøkkurs!  Og så vi som ikke har fått rota oss til å trene noe som helst i sommer!  Det var litt flaut å innrømme, men vi kunne jo i hvert fall fortelle at Sali er blitt brukt til å finne min brors mistede arbeidshansker på plenen hjemme.  Den første fant han og kom med helt av seg selv.  Jeg skrøt masse da jeg tok den, og sendte ham ut i "feltet" for å finne den andre.  Det gjorde han, og kom løpende kjempestolt inn til meg med den igjen!

Kurset ble holdt av Lillesand og Omegn hundeklubb, på Hove (Tromøya), like utenfor Arendal.  Instruktør var Mette Falck (som i sommer ble nr. 4 i Nordisk mesterskap!!!).

Denne ganga husker jeg ikke alle de forskjellige søkene fra hverandre, hovedsaklig fordi mange gikk så bra!  Ikke feilfrie alle sammen, men bra! 

Lørdagen

Sali fikk prøve seg på seks søk første dagen.  Alle søkene var med påvirkning ute i feltet.  Det var helt vindstille, og sånn sett veldig vanskelige søksforhold.

Første søket var det vi hadde mest problemer med.  for det første var Sali kjempeivrig og lykkelig over å få løpe i skogen, så selv om han satte ut i søk, så måtte han stadig ta seg noen skikkelige løpeturer bare for løpingas tur, før han samla seg og lette videre.  Han søkte helt ut til enden av feltet og helt ut i sidene.  Han slet imidlertid med og finne gjenstanden, mista troen på at det var noe der, og trakk tilbake til meg.  Jeg gikk utover i feltet, noe som fikk han til å spore igjen, men så gjentok tvilen seg.  Slik fortsatte det til jeg så gjenstanden.  Den hadde landet opp etter siden på en trerot, noe som er veldig vanskelig selv for rutinerte hunder.  Da jeg var kommet helt bort til den, og Sali fortsatt stadig løp rett forbi, så jeg mitt snitt til å sparke den bort på flatmark når Sali ikke så det.  Da fant han den, og vi var begge kjempelykkelige!

Andre søket gjorde vi veldig enkelt, fordi vi ville at han skulle finne den raskt.  Det gjorde han.  Det var også første ganga han viste tegn til å jobe systematisk ved å sjekke hjørnene først og deretter sveipe i vide løkker innover.

Så ble han satt i bilen, og andre hunder fikk sin tur.

Tredje søket ødela jeg.  jeg tok meg ikke tid til å vente til han var fokusert, men mer eller mindre kasta ham ut i feltet.  Han var derfor litt forvirra og overraska, men da jeg hadde gått et stykke ut i feltet klarte han etter hvert å samle seg.  detter jobba han bra, fant gjenstanden og kom inn med den.

Fjerde søkt gikk kjempefint!

Så var det pause igjen mens andre hunder jobba.

Femte søket klarte jeg å ødelegge starten på igjen.  Denne ganga ved å være for treg.  Han var fokusert på feltet, men ble opptatt av noe annet akkurat i det jeg sendte ham ut.  Jeg klarte imidlertid å få ham i gang igjen, og da søkte han bra og fant det han skulle.  Kjempebra!

Vi skulle gitt oss der, for sjette og siste søket ble bare tull.  Det vil si, han søkte bra ut, fant det han skulle, tok det med seg på en lang løpetur i en lang bue innover i skogen, mista det under veis, kom tilbake til meg og huska ikke hva han egentlig skulle gjøre i det hele tatt.  Jeg gikk utover i feltet, og han kom heldigvis på at "åja!  det var det vi skulle ja", og mens han hadde ryggen til kasta jeg en gjenstand bare fem meter foran meg på en liten sti gjennom feltet.  Selvfølgelig fant han den og fikk ros som om han hadde redda dagen for oss all.  Hehe! 

Søndagen

Samme sted og like vindstille, men ingen sol og litt varmere.  Denne dagen gikk ikke bare alle fem søkene bra (jeg måtte bare bli med ut et lite stykke inn i feltet en gang) men jeg klarte å sende ham ut riktig hver gang, og jeg belønnet tre av søkene med ball, noe som var masse stas.  Det eneste vi ikke fikk til var avleveringa.  Han slipper gjerne gjenstanden to meter fra meg i stedet for å ta den med helt inn.  Det er noe vi får jobbe med separat.

I løpet av helgen hadde vi også en evaluering av vurderingene våre av forskjellige egenskaper hos hundene våre.  Vi evaluerte hundene våre selv.  I tillegg fylte instruktøren inn tilsvarende skjema for hver hund, og så satte vi oss ned og diskuterte punktene i plenum.  Veldig interessant på flere nivåer.  Ikke bare tvang det oss til å observere flere sider av hundene våre mens de jobba (vi fikk se lista før vi begynte), vi fikk også en liten realitetssjekk både med hensyn til våre egne hunder og ikke minst et overblikk over hvilke egenskaper vi kan jobbe mer med eller bruke når vi forsterker/belønner.  Mange av egenskapene er jo iboende, men i følge Mette skårer en god brukshund ofte meget høyt på de fleste av dem.

For vår del håper jeg at Mette ikke har kasta Salis liste, for jeg skulle gjerne ha skrevet hennes vurderinger inn i tabellen under.  Jeg var stort sett ikke langt unna hennes vurderinger, men i blant vurderte jeg ham lavere enn henne.  Det kan godt ha noe med at jeg ikke hadde lyst til å overdrive :D  Jeg satte ham stort sett ned når jeg var i tvil. 

Lista var ikke kasta, og nå er det blitt retta opp:

Jeg tror at mange av de svake skåringene hans handler om alder og erfaring, og jeg er sikker på at de vil ta seg opp skikkelig etter hvert.  Ingen av gradene var "for alderen"-vurderinger, men heller hva vi så der og da under kurset.

Jeg hadde ei fantastisk helg, og jeg tror også at Sali hadde det kjempegøy!!  TAKK til en glimrende instruktør!!!

Nå gleder vi oss til sporkurset i november!!!

Feltsøkkurs 14.-15. april 2007

For to år siden var jeg og Zeta på feltsøkkurs og hadde det kjempegøy.  Da anledningen bød seg igjen meldte jeg like gjerne på begge to, siden det gikk såpass lett å gå sporkurs med to (og siden det ikke gikk utover noen av de andre deltagerne).  Siden jeg betaler full pris for begge får jeg også dobbel jobbetid med hundene og dobbelt så mange felt å prøve meg på.  Intensivkurs for meg med andre ord, og med to så forskjellige hunder som Zeta og Sali lærer jeg utrolig mye!

Kurset ble holdt av Lillesand og Omegn hundeklubb, på Hove (Tromøya), like utenfor Arendal.  Instruktør var Mette Falck (som sammen med sin Zac er kvalifisert til NM for fjerde år på rad!!!), og det er tydelig at ikke bare kan hun dette, hun er også god til å lære fra seg, og god til å vurdere nivå og personlighet til de forskjellige hundene.  Vi var 5 deltagere med 6 hunder: Mine to, to grå schæfere (mor og datter, tror jeg), en Airdale terrier og en Sheltie.  I tillegg fikk Zac hente inn ting som ikke andre hunder klarte å finne - et par ganger (mest for å motivere den ene schæfertispa til å jobbe bedre - gjett om det fungerte :))

Været var nydelig, men litt kjølig, vindstille med enkelte småpust.  Terrenget var furumo med noe krattvegetasjon og en del lyng, det var noe forstyrrelser i form av biler og litt folk på veien like ved.

Lørdag 14. april

Igjen ble vi hund nr. 1 og 4 (for å gi meg tid til henting og lufting og sånt). 

Zeta var først ut. 

• SØK 1:  Selv etter lang jobbing med apportering så har vi bare en sikker apport innendørs.  Utendørs er det så-som-så.  Vi startet derfor opp med en havrekjeksboks med godbiter inni som vi kunne høre henne knekke da hun fant den.  Boksen ble lagt ut av Mette mens Zeta så på, og Zeta galopperte ut og fant den etter bra jobbing.  Ikke noe problem - Flink jente!

• SØK 2:  Vi gjentok søket, men denne ganga ble boksen gjemt innunder et tre.  Utgangsfarta var også denne ganga god, søket var raskt og konsentrert, og hun fant boksen uten problemer, selv om det tok litt lenger tid enn sist.  Bra, jenta!

• SØK 3:  Vi la ut Qi's bjelleball med tørka leverbiter inni.  Det samme gjentok seg, selv om utgangsfarta var litt tregere, og denne ganga plukka hun også opp ballen da jeg ba henne "bære", men spytta den ut før hun kom mot meg.

Det var absolutt ikke noe å si på jobbelysta, men  som vanlig dabba arbeidslysta og motivasjonen litt av etter et par gjentagelser.  Siden hun er så sikker i søket ble vi enige om at jeg skal gå ut i feltet og jobbe litt mer med apportdelen - prøve å få henne til å bære i hvertfall litt.

Da det var Salis tur hadde vi flytta over til nytt felt, og siden han er så ung og fersk (6,5 mnd) så brukte vi også en annen metode kalt Inki-metoden, hvor vi først viser hunden feltet, deretter tar vi den med i en bue langs feltets langside (vi jobba 12 x 50 meters korridorer), kasta gjenstanden inn i feltet, sa søksordet, tok deretter hunden med samme vei tilbake og sendte den ut med samme ordet fra utgangsstillingen ved kortsida av feltet.

• SØK 1:  Sali kommer tilbake med baller jeg ruller bortover stuegulvet 90% av tida og han elsker å bære på ting.  Jeg har også oppmuntra og skrytt av ham når han plukker opp luer og votter og andre ting han finner langs veien og bærer dem et lite stykke, men vi har ikke trent på apport og heller ikke lagt noen kommando på det vi gjør.  Vi ble derfor enige i at om vi ser ham finne noe så skulle jeg rope "Bra!", og løpe ut i feltet og belønne ham der han var.  Jeg hadde med en fletta draleke (som han aldri hadde sett før!) ut til ca. 20 meter, viste til Sali, kasta inn i feltet og gikk tilbake.  Da jeg slapp ham løp han som et skudd ut i feltet, jobba godt og konsentrert, og fant leken relativt raskt.  Bra, ropte vi, og instruktøren sier "nå må du løpe ut", hvorpå jeg stotrer "jammen, jammen", før jeg hører meg selv hyle "han kommer jo! Bra Sali, bra!!!!!", og ut av buskaset kommer Sali, som ei kule, med leken i kjeften, rett bort til meg og gir den til meg!!  Gjett om han fikk drakamp :)

• SØK 2:  Vi bestemmer oss for å prøve det samme en gang til uten å øke vanskelighetsgraden.  Akkurat det samme skjer, og i samme farta, men denne ganga løper han opp på siden, men en halvmeter fra, så jeg må ta et par skritt før jeg får tak i leken og har drakamp.  Han får masse skryt både på vei inn og etterpå, og det er tydelig at "Dette var gøy!"  Med to så vellykka felt stopper vi mens leken er god.  Det er ikke bare jeg som er imponert :D

Etter lunsjpausen var det igjen Zetas tur:

• SØK 4:  Vi brukte samme feltet og metoden som tidligere og ballen med lever i.  Zeta traver ut i feltet, stopper ved et par tisseflekker, snuser rundt, markerer over dem selv, og snur seg og ser på meg "hva gjør jeg her?  Kommer du ikke?"  Jeg får beskjed om å bare gå et par skritt innover, men jeg gir ny kommando i samme øyeblikket, og rekker ikke å stoppe.  Zeta går i søk og jobber seg innover i Zetatempo, men bra og konsentrert.  Der finner hun ballen, men vil ikke bære den.  Det er med andre ord ingenting i veien med jobbinga, hun gjør som hun får beskjed om, men som så ofte ellers så er det lite motivasjon og glede i det hun gjør.

• SØK 5:  Det samme gjentar seg, men om mulig i enda tregere tempo.  Hun har ingen problemer med å søke eller finne.  Jeg presser henne litt mer på det å bære, og vi får til 5 meter!!  Hun får masse godbiter og er kjempefornøyd!  Det er jeg også.  Det er imidlertid ikke noe poeng i å presse henne noe mer på dette i dag. 

Da det var Salis tur igjen så hadde vi flytta oss til et nytt felt med litt åpnere terreng og litt bredere felt.  I tillegg hadde en liten misforståelse i tråkkinga av feltet gjort at det var ca. 60 cm langt.  Vi var enige om at vi skulle bruke samme metode og samme leke, men legge gjenstanden lengre ute.

• SØK 3:  Denne ganga gikk jeg helt ut til 50-meteren, men akkurat i det øyeblikket jeg kasta oppdaga Sali noe spennende i et tre like ved, og han så ikke kastet.  Jeg gikk likevel tilbake til utgangspunktet og sendte ham ut.  Akkurat i det jeg skulle sende ham ut ble han også distrahert av et menneske som kom til.   Han galopperte ut til ca. 20 meter før han stoppa og så forvirra ut.  Deretter begynte han å søke litt halvhjerta før han kom tilbake til meg.  Mette gikk derfor ut i feltet med ny leke (i tilfelle hun ikke kunne finne den andre) og lekte seg med den der ute før hun kasta den fra seg.  Jeg så at Sali ikke var veldig opptatt av henne der ute, og da hun kom inn kommenterte hun at også hun hadde sett at han dempa og var temmelig skeptisk til denne dama som hoppa og spratt uti skauen.  Han har ikke sett noe så rart før.  Da han ble sendt ut satt denne skepsisen litt i, noe som kunne se på kroppspråket hans, men jammen søkte han ikke langt nok ut og fant den likevel.  Ikke bare det, men han kom inn igjen i full galopp, med leken i kjeften.  Igjen "avleverte " han ved siden av meg, men fikk masse skryt og belønning.

Siden dette feltet hadde tatt tid og blitt slitsomt og komplisert, så ble han lagt i bilen igjen en stund for å hvile.  Deretter fikk resten av hundene gjøre feltene sine, før Sali fikk sitt siste felt helt til slutt:

• SØK 4:  Samme leke, samme avstand, og samme metode, men denne ganga lekte vi litt med gjenstanden på linja før jeg kasta den inn i feltet.  Han hadde veldig lyst til å gå etter den, og jeg var veldig fornøyd med meg selv.  Nå er det sånn at det er forferdelig vanskelig å se akkurat hvor en er når en går på sida av feltet, og da jeg kom inn til kortsida ble jeg gjort oppmerksom på at jeg ikke hadde fått kastet den inn i feltet i det hele tatt, men at den lå i kanten eller like utenfor.  "Han skal være god finner han den, men vi prøver" sa instruktøren, og jeg sendte ham ut.  Han gikk ut som ei kule, helt til enden av feltet og søkte i hele feltets bredde innover mot oss igjen til han fikk ferten av leken, henta den og kom som ei kule tilbake til meg med den.  Nå er ikke jeg så veldig hopp og sprett og hyl til vanlig, så jeg var nok litt av et syn, snubla og landa på baken gjorde jeg også, midt under drakampen, noe som ikke gjorde det hele mindre gøy for Sali.

Jeg er så imponert over ham at jeg har helt prestasjonsangst.  Fire av fire gode søk (selv om ett ble noe knotete) er nesten for godt til å være sant, og hvordan i all verden skal nybegynneren jeg klare å ivareta dette?

Søndag 15. april

Også denne dagen var været flott, men behagelig kjølig.  Det var nesten vindstille (svak trekk), og vi hadde forflytta oss til en annen del av skogen hvor det var litt annerledes terreng og litt flere forstyrrelser i form av lukter og folk. 

I dag var det Sali som var først ute av mine. 

• SØK 1:  Bortsett fra at området var nytt så gjorde vi ingen store endringer.   Akkurat i det jeg kasta leken inn i feltet så jeg at den landa bare en liten meter fra en gjenglemt gjenstand som ikke ble funnet av forrige hund. Sali gikk like bra ut som dagen før, fant riktig ting - helt ute på 50-meteren, og kom inn igjen og avleverte i god fart!  Flinke gutten!!!

• SØK 2: Samme område og gjenstand som sist, men med ny metode.  Mette gikk ut med gjenstanden, viste den til Sali og kom tilbake.  I det hun begynte å komme mot oss kom det ei dame med to pumier mot oss, noe som distraherte ham masse.  Når hun endelig var forbi hjalp det jo ikke noe på konsentrasjonen hans at jeg glapp halsbåndet hans, og han var ikke sein til å finne, og kjøre hodet nedi, Mettes leketøypose.  Hvorfor hente ting i skogen når det ligger en liten skatt ved beina våres?  Da jeg endelig hadde fått samla ham inn og sendt ham ut i feltet hadde han i grunnen glemt hva han skulle gjøre.  Han trengte derfor en del støtte innover i feltet, ved at jeg gikk forover mot gjenstanden uten å si noe hver gang han slakka av.  Han forble imidlertid litt forvirra og skjønte ikke heilt hva jeg forventa, tisse og bæsjepause måtte også til, men det aner meg at hjernen hans jobba på spreng for å finne ut av dette.  Til slutt klarte han å konsentrere seg nok til at han selv fant gjenstanden og kom til meg med den.  Så fornøyd med seg selv, og det var jeg også!

• SØK 3:  Samme metode, sted og gjenstand.  Surret fra forrige gang satt nok litt igjen i tillegg til at jeg ikke helt tror at han klarte å koble hva han skulle gjøre når metoden var endra.  Motivasjonen var derfor lav, og han trengte litt tenkepauser nå og da.  Han trakk imidlertid etter hvert langt nok ut, fant tingen og kom tilbake til meg med den, atter en gang.

• SØK 4:  Samme sted og gjenstand, men denne ganga tok vi Inki-metoden igjen.  Innen nå var han nok blitt litt trøtt og problemene fra de to forrige søkene satt nok fremdeles litt i.  Det er så lett å glemme at han er så ung!  Etter iherdig jobbing fant han imidlertid gjenstanden og kom inn til meg med den.  Han jobber fortsatt bra, men han trenger å bli trygg på metoden.

Skrevet inn 3.juni fra notatene mine:

Etter at han var ferdig med søket var det de andre hundenes tur.  I tillegg til søksområdet vi brukte så tråkka vi opp et fullt konkurransefelt, og mens Mette henta Zack i bilen la vi ut fire gjenstander i feltet.  Deretter fikk vi en kjempeflott demonstrasjon av hvordan trente hunder jobber.  Hun var imidlertid veldig klar på at dette ikke var noe vi skulle forvente på lenge enda, og at Zack er uvanlig rask i feltet - raskere enn de aller fleste trente konkurransehunder.  Det hun mest av alt ville demonstrere for oss var hvorfor vi i begynnelsen søker i korridorer, og hvordan hun ved å bevege seg langs utgangslinja styrte Zack inn i tenkte korridorer helt etter hvor hun mente at han ikke hadde lett godt nok.  Ideen er at hunden ikke skal behøve å sveipe hele feltet hele tida, men konsentrere seg om et mindre område av ganga - fra føreren og rett ut.  Zack, som jobba iherdig ute i feltet, visste helt tydelig hele tida hvor mor var, og det var fasinerende å se hvordan han ble styrt rundt i feltet uten et ord og uten andre signaler fra Mette enn hvor hun sto. 

Zeta ble ikke sluppet i dette første området, siden det var veldig mange turgåere der.  I og for seg hadde det sannsynligvis ikke blitt noe problem, men jeg var litt redd for at noen av turgåerne skulle komme bort til meg og spørre om noe mens hun søkte ute i feltet og at hun skulle oppdage det og prøve å skremme dem bort.  Ikke det at hun ville gjøre dem noen fysisk skade, men det er jo hensyn å ta når en trener hund i et folksomt område.  Zeta teller og teller og vet alltid hvor mange som er på et sted og ser øyeblikkelig om det er kommet nye til.  Ingen distraksjon vi behøvde heller.

Uansett skulle vi flytte til et nytt område etter at alle hundene hadde gjort seg ferdig, så vi lot Zeta ta sitt første felt i det nye området.  Først hadde vi lunsjpause og en gjennomgang av dagen og hundene så langt før vi starta på'an igjen.

 Det nye området var svært forskjellig fra det andre.  Det besto av tett mørk granskaog og en relativt bratt bakkeskråning.  Det var svært lite undervegetasjon i området, men mange kuler og dumper i terrenget som gjorde det vanskelig å se hele søksområdet for oss tobeinte - og enda vanskeligere for hundene.  På stien opp til området lå det også en distraksjon: et elgkranie og store mengder løs elgpels. 

• SØK 1 og 2 (jeg klarte ikke å skille dem fra hverandre selv samme kvelden).  Ny metode (Inki), egen tauknute og nytt område.  Motivasjonen og tempoet var lavt, interessen for gjenstanden var også lav da hun endelig fant den og det hele bar veldig preg av at Zeta syntes dette var teit og kjedelig.  på andresøket bar imidlertid Zeta tauknuten hele fem meter mot meg før hun slapp den og fikk mass skryt (mens hun bar).  Hun fikk imidlertid ingen ros eller godbit da vi kom tilbake til utgangspunktet, og makan til forvirra uttrykk har jeg aldri sett.  Hun skjønte ingen ting!  I det humøret ble hun satt i bilen igjen. 

Så var det Salis tur i gjen.  Han hadde aldri vært i den typen skog som det nye feltet lå i før, aldri lukta elg, aldri spora i oppforbakke og aldri en gang opplevd så varmt vær.  Det er viktig å huske at alt er så nytt, gutten vet jo ikke en gang at trær har blader!

• SØK 5:  Feltet lå som nevnt i oppoverbakke og jeg brukte Salis egen tauknute.  Det var tydeligvis mange rare lukter i området for han hang seg stadig opp i sånt og var litt ukonsentrert (han var ikke eneste hunden som var det i dette feltet).  Vi brukte Inki-metoden.  Det var tydelig på hele holdningen hans at dette området likte han ikke.  Han gikk ikke fremover, og han søkte masse støtte hos meg hele tida.  Han fikk imidlertid ikke støtte fra meg utover at jeg gikk et skritt fremover hver gang han søkte tilbake til meg.  Da han gikk forbi og mot startområdet trakk jeg også bakover.  Da vi endelig hadde kommet oss helt fram til knuten viste han lite interesse for den, men plukket den likevel opp og fikk masse skryt.

• SØK 6:  Samme terreng, gjenstand og metode.  Denne ganga ble det litt bedre.  Han var tryggere i feltet, men motivasjonen var ikke helt på topp.  Han fant likevel knuten og tok den med til der jeg sto (jeg hadde ledet ham et lite stykke inn i feltet denne ganga også).  Da jeg fikk den av ham lekte jeg litt med ham før jeg kasta knuten nesten helt inn til utgangspunktet/startplassen.  Han heiv seg etter og hadde det skikkelig moro.  En fin avslutning.

Konklusjonen vår var at endringene i terreng ble litt vanskelig for ham, i tillegg til at selv om han hviler godt ut i bilen, så er han jo fortsatt bare en liten valp og blir mye fortere sliten enn en voksen hund.  Jeg måtte stadig minne meg selv på hvor ung han er.  En annen ting jeg merka meg var at det ikke på noen måte var like mye stas å finne sin egen ting som det var å finne andres ting.  Det var litt det samme inntrykket jeg hadde på sporkurset: hans leker hadde da ingen ting i skogen å gjøre!  Siden begge diss feltene ble litt knotete så var vi litt usikre på om vi skulle slutte av helt der eller om vi skulle gi ham et nytt veldig lett felt som han ville mestre som avslutning.  Uansett trengte han en pause nå, så han ble lagt i bilen. 

Så var det Zetas tur igjen.  Etter sjokket over ikke å få noen form for ros eller belønning for tullinga og "demonstrasjonen" hennes forrige gang, var det faktisk en ivrigere hund jeg hadde med meg ut til feltet.  Vi tråkka to nye felt mens Zeta sto bundet til et tre og pistra, og hun var kjempeivrig etter å starte.

• SØK 3:  Dette søket var et dobbeltsøk etter to gjenstander i to felt.  Da jeg hadde løsna Zeta fra treet sitt og kommet bort til utgangspunktet sto Mette ute på 50-meteren og ropte på Zeta, for deretter å sette fra seg en boks med pølse i og komme inn.  Da jeg slapp Zeta var motivasjonen hennes på topp.  Hun løp inn i feltet, spora bra og fant frem.  Hun fikk masse skryt mens hun jobba og da hun fant, men ingen respons da hun kom tilbake uten boksen (hun kan innkalling og trenger ikke ros hver eneste gang hun kommer tilbake til meg).  Deretter tok jeg henne med til neste felt, hvor jeg stilte oss opp og kommanderte "finne".  Hun løp ut.  Hun søkte bra og lenge, men det ble etter hvert tydelig at hun begynte å miste troen på at det var noe der ute, og søkte derfor sakte tilbake til meg.  Grunnen var nok at hun for første gang fikk et felt uten å ha fått noen påvirkning der ute, og måtte stole på at det var noe der ute bare fordi jeg sa det.  Jeg gjorde som jeg hadde gjort med Sali - sa ingenting, bare tok et skritt utover i feltet hver gang hun trakk seg bakover.  Til slutt sto vi bare tre meter fra boksen, hun søkte bare halvhjerta, men gjett om hun ble lykkelig da hun fant den.  Det ble jeg også!!  Jeg håper at hun lærte at om jeg sier at det er noe der, så er det noe der (jeg har ingen planer om å drive det så langt med henne at hun får gå tomme søk).  Dermed basta!

Da jeg henta Zeta i bilen til sitt tredje søk lå Sali og sov skikkelig.  Jeg fant derfor ut at vi kunne prøve et siste lite felt.

• SØK 7:  Dette søket foregikk i et av de to nytråkka feltene.  Det hadde utgangspunkt nær det forrige, men tok en helt annen retning og lå i flatere terreng.  Vi bestemte at vi bare skulle gå ca. 20 meter inn før jeg skulle kaste gjenstanden inn i feltet.  Jeg gjorde som vi hadde bestemt - trodde jeg.  Da vi kom tilbake til utgangspunktet slapp jeg ham.  Iveren var mye høyere denne ganga og han søkte over store deler av feltet - uten å finne - deretter kom han tilbake til meg.  Jeg gikk litt ut i feltet, og han veksla mellom å jobbe bra og bare stå og tenke.  jeg burde jo ha skjønt hva som var galt siden han konsekvent bare jobba på venstre side for meg og innover på den siden.  En stund drev han å søkte iherdig langt framme.  Da sto jeg bare 3 meter fra gjenstanden, men selv om han stadig sveipa i nærheten så trakk han aldri langt nok i den retningen.  Da han til slutt fant den ropte jeg "Bra Sali!" og løp så fort jjeg kunne tilbake til utgangspunktet og tok imot gjenstanden fra Sali på "målstreken".  Vi avslutta med masse drakamp, lek og skryt.  Først da fikk jeg høre hva som hadde gått galt:  Jeg hadde gått forferdelig skjevt ut og kasta leken 15 meter utenfor feltet!!!!  Ikke rart Sali hadde problemer, og snakk om å være dust for min del!  det var jo ikke akkurat første gang!  Temmelig fantastisk at han fant den i det hele tatt...og kanskje ikke så god trening - det er jo et mål at han skal forholde seg til feltet, ikke skogen rundt.  Må lære meg å kaste ting skikkelig og på rett plass om jeg så skal henge vimpel midt i feltet for å få det til.

Alt i alt var dette utrolig lærerikt for alle tre, og et ypperlig utgangspunkt for aleinetrening.  Zeta har imidlertid ikke den interessen som skal til for å bli en god feltsøkshund, så jeg kommer nok til å konsentrere meg mest om Sali i så måte.  Så får heller Zeta og jeg gjøre andre ting.  Jeg har to veldig forskjellige hunder med veldig forskjellige interesser og motor, og jeg må bare passe på å huske at det betyr at jeg ikke bare må trene dem forskjellig, men også ha forskjellige forventninger til dem.

Sporkurs 17-18. februar 2007

Helga 17. - 18. februar 2007 gikk vi på vårt første sporkurs (bruks) og jeg håper at vi får tid til å følge det opp med mer sportrening.  Kurset ble holdt av Lillesand og omegn hundeklubb, og det var Ragnhild Uldal som var instruktør.  Vi skal ikke slutte å trene blodspor, men bruksspor er jo mye lettere å gjøre på impuls, særlig nå som Zeta bare bør få nattgamle blodspor, så dette er en aktivitet jeg har tenkt å følge opp.  Zeta og Sali får felles spordagbok også, siden dette er noe de kommer til å gjøre samtidig.

Kurset var et nybegynnerkurs og tar utgangspunkt i et enkelt D-spor.  Det begynte imidlertid mye enklere for å få gjort en vurdering av ferdighetene til de forskjellige hundene.  Opprinnelig hadde jeg tenkt at Zeta og Sali skulle få lov til å dele på kurstida, men siden frafallet ble stort på grunn av sykdom, så bestemte jeg meg for å gå fullt kurs med begge to.  Det ble slitsomt, men utrolig gøy!  Vi ble tildelt nummer 3 og 6 sånn at jeg fikk god tid til å sette den ene i bilen og hente den andre uten at resten av gjengen behøvde å vente på oss.  Det gikk som smurt, men jeg fikk virkelig kjørt meg :)

Sali er altfor liten for Zetas sporsele foreløpig, og så fort som han vokser er det jo ikke så mye poeng i å kjøpe sånt til ham under veis.  Det var bare tilfeldig at jeg kom på trekkselen som jeg fikk med Zeta da hun kom til meg.  Den er litt liten og stram til halsen hennes og hun må ha noen litt spesielle minner rundt den, for hun avskyr den (mens sporselen er ok og betyr gøy).  Den falt helt perfekt på plass rundt Salis nakke og skuldre og viste seg å ha så stort justeringsmonn rundt magen hans at den satt som støpt - selv om den jo er altfor lang egentlig.  Ikke så han ut til å bry seg om å ha den på heller.  Den gutten tar absolutt alt som det kommer. 

Lørdag 17. februar

Været var lett overskya og siden vinteren tok seg en liten pause denne helga var det et par-tre varmegrader og snøsmelting.  Selv om det var vått og ganske sleipt å gå i snøen, så var temperaturen veldig behagelig.  Begge hundene fikk gå tre spor hver, og jeg tar dem for meg hver for seg.  Sali begynte:

1. Første sporet var et enkelt slepespor med vinkel.  Jeg gikk 10 meter ut, vinklet bak noen grantrær, fortsatte 20 meter videre, og ble så opptatt av den flotte gjemmeplassen under et lite grantre at jeg ikke en gang oppfatta haresporet som kryssa mitt bare en meter fra sporslutt.  I tillegg hadde instruktøren glemt å fortelle meg at jeg ikke måtte knekke der jeg gjemte kongen, men bare skjule den og fortsette rett frem.  Det hadde jo ikke jeg gjort, jeg hadde knekt av fra hjemmestedet, men ikke bare det, jeg hadde lagt kongen en meter ut til venstre og knekt mot høyre!  Ups!!!  Lot Sali seg avskrekke eller lure?  Etter litt startproblemer, og masse tygging på diverse pinner som stakk opp av snøen så fulgte han sporet rett frem, gjennom knekken (der gikk han rett frem, stoppa opp, begynte å sirkle av seg selv, fant sporet og fortsatte!), rett frem igjen, ignorerte haresporet, ignorerte min klønete avlutning og stupte inn under grana for å finne kongen!  Jeg tror instruktøren ble skikkelig imponert! 
2. Da det var Salis tur igjen gikk vi et spor som liknet veldig på det første, men da jeg nærma meg slutten fikk jeg beskjed om å slutte å slepe kongen.  Starten på sporet gikk fint, men det var tydelig at Sali allerede begynte å bli litt sliten og han har jo en valps konsentrasjon.  Jeg måtte derfor stadig ta ham tilbake til sporet, hvorpå han fulgte det en meter eller to, for så å miste konsentrasjonen igjen.  Da vi kom til stedet hvor jeg hadde sluttet å slepe kongen var all interesse borte.  Vi gikk derfor langs sporet til sporslutt, hvorpå han fikk spore de siste to metrene bort til belønninga (kongen i snøen og masse godbiter fra lomma mi).  Slutten av sporet var derfor skikkelig vellykka og Sali så ut til å synes at det var stas.
3. Før tredje sporet hadde Sali ligget i bilen og sovet i nesten tre timer, så det var en ganske våken og opplagt liten tass jeg tok med meg inn i skogen igjen.  Formålet med det siste sporet hans var å gjøre det så kort, lett og gøy at han skulle avslutte så positivt som absolutt mulig.  Det ble lagt av instruktøren, ikke meg, så det var fremmed lukt han skulle følge.  Sporet var bare 10-15 meter langt en bue, og instruktøren hadde lagt våt kattemat både i starten og slutten.  Kattematen i starten ble slukt, og var så god at hver gang vi prøvde å få ham inn på sporet så gikk han noen skritt fremover, før han stupte tilbake og skulle sjekke om det lå mer igjen.  Det var derfor ikke så lett å få ham fremover i sporet.  Som i 2. sporet så var konsentrasjonen litt så som så, men han gikk det da en meter eller to av ganga før han la ut på nye skogsturer.  Det siste meterne gikk han imidlertid rett på, og ble stående med ett bakbein oppi kattematen mens han snuste febrilsk i lufta rundt seg.  Såååå valp :D.  Da han endelig fant den var det fest!!!  På vei tilbake til bilen kasta han seg over et hvert spor i snøen han fant og ville ut i skogen å finne kattemat, så det ble jo en flott avslutning på dagen!

Zeta starta som hund nr. 6.  Vi har jo trent mye blodspor, og vi har lekt litt gjemsel mellom bygningene på torvstrømuseet i blant (jeg ber henne sitte, går og gjemmer meg og deretter roper jeg på henne), men hun har aldri blitt trent i bruksspor

1. Første sporet var også et enkelt slepespor som hun i grunnen bare løp gjennom.  Fullstendig uproblematisk.  På ett tidspunkt kom hun tilbake til meg i sporet med en skikkelig "mamma, jeg vet hvor vi skal"-mine før hun raste videre i sporene mine.  Instruktøren som stort sett bare har sett Zeta i lydighet var jo temmelig positivt overraska :D
2. Siden Zetas første spor var så altfor enkelt ble andresporet hennes lagt på tvers av sporene til dem som hadde gått før oss.  Det ble litt mer utfordring, men hun jobba seg bra gjennom det.  I begynnelsen fulgte hun feil spor noen ganger, men så snart jeg stoppa henne begynte hun å sirkle, fant rett spor og fortsatte.  Siste ganga hun gjorde feil hadde hun heile tida et øye til det riktige sporet mens hun undersøkte de andre, og da hun hadde bestemt seg for hvilket hun skulle følge ble hun nødt til å gå rundt et felt tre for å finne det igjen, uten at hun mista retningen.  Etter det gikk det glatt til sporslutt.  Jeg var veldig fornøyd!
3. Dette sporet ble lagt av en av de andre deltagerne, var på et par-tre hundre meter, hadde to gjenstander (sokker med frolics i), en på midten og en på slutten.  Sporet rakk å bli en hel time gammelt.  Sporet krysset også andre spor et par ganger.  Første halvdelen av sporet gikk kjempeflott.  Det var tydelig at Zeta nå var sikker på hva som var forventa av henne, og visste at det ville ligge belønning til henne på slutten.  Da vi begynte å nærme oss sokken, som lå etter en knekk, tok Zeta den på overværet og ville krysse over.  Det måtte litt overtalelse til for å få henne til å gå etter sporet (hun visste jo hvor den var, så hvorfor det, liksom????).  Da vi kom til sokken, så trodde hun at hun var ferdig.  Når vi har trent blodspor (bortsett fra de aller første små sporene) har det aldri vært belønning midtveis, bare på slutten.  Det var derfor en motvillig Zeta som måtte overbevises om at det fortsatt var en grunn til å lete videre.  Hun subba seg derfor i beste Zeta-stil videre, ekstremt spornøye, men ikke særlig engasjert, frem til sporslutt - og kasta seg lykkelig over sokken som lå under et nedfalt tre.  Hun kan jo ikke snakke, men hele kroppen hennes lyste "NÆMMMEEEEN!!!!  En skatt til!!!!"  En bra slutt på dagen.

Søndag 18. februar

Det hadde vært temmelig kaldt på natta, så fra morraen var det litt skaresnø.  Det tok imidlertid ikke lang tid før det ble flotte forhold, med strålende sol og 8 varmegrader i lufta utpå dagen.  Målet i dag var å se hvor langt vi kunne strekke hundene i tillegg til å legge spor som var så motiverende som mulig.  Hovedmålet var at hundene skulle mestre sporene og ha det gøy!  Begge fikk to spor, men sporene var lengre enn dagen før.  Sali fikk sitt første spor tidlig.  Siden turen frem og tilbake til sporet, ventinga på tur og selve sporet til sammen tok mellom en halvtime og tre kvarter, så tilsvarte det jo nesten en vanlig tur, så han ble pakka godt inn i kanvasburet sitt i bilen med ulltepper under seg og fleece over seg.  Der sov han godt i mange timer. 

1. Salis første spor var et ganske langt og litt krokete spor, med flere forskjellige typer gjenstander og mat.  Noe av formålet var å sjekke hva han liker best å jobbe for, i tillegg var tettheten så stor at det lå premier rundt hvert hjørne.  På vimete valpers vis gikk han av og på sporet hele tida.  Mesteparten av tida kryssa han vinkelrett på sporet.  Jeg roste med en gang nesa var i bakken på riktig sted, og stoppa heilt opp med en gang han passerte stedet.  Hver gang jeg stoppa opp hadde Sali en laang tenkepause.  Selv om sporinga i seg selv ikke var så veldig vellykka heile tida, så var det tydelig at han jobba mye mens vi holdt på.  Jeg gikk der og tenkte at selv om han ikke skjønner dette, så har han i hvert fall skjønt at vi forventer noe av ham...og at han må finne ut hva jeg forventer,  om vi skal videre.  Ikke verst lærdom bare det!  I blant gikk imidlertid nesa i bakken over noen meter av ganga, og vi var så heldige at hver gang det skjedde så fant han noe.  Whiskas kattemat fra engangspose var størst suksess, men den raskt demonterte dorullinnmaten var ikke å forakte heller, garnnøstet i treet var rart og litt morsomt, tyggekua (som han ellers elsker å ligge og kosetygge på) hadde visst ingen ting i skogen å gjøre og ble totalt ignorert, mens han kastet seg lykkelig over ballen med bjelle i (som egentlig er mora sin fra da hun var valp).  Selv om det lå flere ting ute i skogen stoppet vi der, siden han var så glad og fornøyd. 

2. Andresporet ble gått helt på slutten av dagen.  Han så på da Ragnhild la det og var veldig ivrig til å starte, men så snart vi var kommet så langt han kunne se henne så skar han ut av sporet.  Jeg stoppa, han tenkte, jeg venta, han gikk tilbake til sporet, fulgte det et par skritt og jeg roste.  Deretter skar han vinkelrett ut av sporet igjen, jeg stoppa, han hadde en lang tenkepause før han labba tilbake til sporet, fikk masse ros, og fulgte det et lite stykke.  Det samme gjentok seg en gang til, men da fulgte han sporet litt til og der lå det en sporpinne med en hårstrikk rundt.  Jeg hadde aldri tatt i den, men han kasta seg over den og plukka den opp!!!  Siden vi ikke har trent så mye på apport gjorde det ikke så mye at han bare slapp den igjen og begynte å leke med den.  Vi lekte litt med pinnen før jeg satte ham på sporet igjen.  Først vimte han litt igjen, men fikk igjen skryt hver gang han var innpå.  Så var det som om alt plutselig falt på plass i hodet hans.  Det var så synlig på hele kroppen hans at det var en opplevelse.  Han kjørte snuta ned i sporet, fulgte hvert fottrinn tett på bakken uten å nøle 10-15 meter til han fant ballen sin med bjella i igjen!  Så lykkelig han var da han så den...og så lykkelige både Ragnhild og jeg var over synet av han som plutselig Skjønte Det!  Vi sluttet der.  Han ble tatt med noen meter til sides for resten av sporet, fikk av seg selen og fikk løpe rundt løs og leke for første gang den helga.

Zeta gikk også to spor i løpet av dagen.  Begge sporene var lengre og mer kompliserte enn gårsdagens,

1. Dette sporet var det jeg som la.  Jeg fikk et felt i skogen og fikk beskjed om å bruke hele.  Vi skulle teste Zetas evne til å være spornøye i tillegg til å trene på at belønning ikke betyr slutten på et spor (sjekke hva hun lærte av sporet dagen før).  Sporet ble derfor lagt med mange vinkler og seks godbitposter.  To av vinklene ble lagt spisse, og med godbitposter inne i den spisse vinkelen, for å lære henne at det lønner seg å være spornøye i stedet for å kutte hjørner.  Det var også mye harespor i hele området og menneskespor i deler av det.  Sporet fikk ligge en stund før jeg gikk til bilen og henta Zeta.  Deretter gikk vi det.  Det gikk alldeles strålende.  Hun hadde virkelig lært av gårsdagen, og nølte ikke med å fortsette sporet etter de første godbitene.  Hun gikk også spornøye i alle vinklene - selv om hun gjerne ville slurve på den første spisse vinkelen.  Var hun i tvil om hvor sporet vårt gikk, blant flere spor, så sjekka hun dem alle før hun fortsatte på det riktige.  Bare en gang falt hun helt av, og det var da vi kom til ei rotvelte med et hulrom under.  Zeta har et kull med innbilte valper som er ca. en uke gamle, og hun er fortsatt på jakt etter et hi til dem i blant.  Det var eneste gangen jeg måtte si et klart nei, og sette henne på sporet igjen - noe som gikk heilt flott.

2. Andresporet til Zeta var ikke bare hennes, og det var et par kilometer langt og lagt i til tider svært ulendt terreng.  Zeta, tervuren Giorgio (som Zeta har vært helt betatt av siden første gang hun traff ham) og borderen Leo skulle gå sporet etappevis.  Sporet var lagt med gjenstander, og hver etappe besto av å finne to gjenstander før det ble byttet hund.  Det lå også en og annen godbit rett etter steder hvor folk eller hunder hadde kryssa før (mest for at sporlegger skulle huske hvilket som var hennes, tror jeg :)).  Hunden som sporet gikk foran, vi andre fulgte på med hundene våre i bånd, men med sporselen på for å slippe fomling, og fordi at selv hundene som gikk bak skulle være klar over at dette var jobb, selv om den andre hunden fikk all rosen.  Alle hundene fikk to etapper hver.  Zeta gikk alldeles strålende den første etappen, og hun plukket til og med opp gjenstandene.  Nå er ikke Zeta særlig god til å avlevere pent utendørs (hun gjør det pent inne så jeg vet ikke hvorfor), så gjenstandene ble bare slengt i min generelle retning og landa stort sett foran føttene mine.  Nå var ikke dette tidspunktet til å terpe på apportering, så hun fikk masse skryt og godbiter før vi fortsatte.  Jeg var veldig imponert over at hun plukka opp gjenstandene i det hele tatt, siden jeg aldri hadde rørt dem.  Det får meg til å tro at vi faktisk kan få dette til ordentlig etter hvert.  Andre etappen skjedde det samme.  Det var også en vanskeligere etappe, hvor sporet i blant gikk gjennom busker og lavthengende greiner.  Det siste stykket gikk gjennom et området med svært mye tråkk på kryss og tvers, blant annet mye hundespor.  Da begynte Zeta å bli veldig sliten og klarte ikke heilt å fokusere på oppgaven lengre.  Med litt hjelp fant hun imidlertid siste posten, og da vanka det gledesdans og en heil neve med "Lillesandspølse".  Alt i alt kjempegodt jobba!!!

Før kurset var jeg mest bekymra for at Zeta ikke ville være interessert nok til å gidde å følge sporet etter fremmede mennesker eller plukke opp gjenstander etter dem.  Der tok jeg skikkelig feil.  Jeg tror hundene hadde ei like fantastisk helg som meg, selv om begge nok var ganske forfjamsa da de ikke fikk løpe fritt i et område som de begge kjenner så godt og er vant til å gå tur løse i.