RASENS TIDLIGSTE HISTORIE
Da de første europeerne kom til det sørlige Afrika på 1600-tallet var det allerede hunder der: små hunder med oppstående ører, oppkrøllet hale og en man av hår som gikk i motsatt retning til resten av hårlaget langs ryggens midtlinje. En 1500-talls skildring beskriver en hund som minnet om en sjakal, med hår som vokste forover langs ryggraden.
Med de første europeiske settlerne kom mange europeiske raser av forskjellige typer. Spesielt greyhound, forskjellige terrierraser, molosser, pointere og settere synes å ha vært populære. Fra 1800-tallet og utover ble det indre av det sørlige Afrika utforsket og bosatt. Bosetterne og jegerne tok da med seg hundene sine, som etter hvert blandet seg med lokale hunder.
I disse områdene var behovet stort for hunder som jegere, voktere og selskap. God helse, utholdenhet, lojalitet og overlevelsesinstinkt var en nødvendighet om hundene skulle leve et langt liv. Hundene med disse egenskapene ble høyt verdsatt av mennesker som var helt avhengig av dem. Siden ingen hunderaser hadde alle de ønskede egenskapene, ble vognene som dro innover på kontinentet derfor fulgt av flokker på kanskje et tyvetall hunder av mange forskjellige typer og størrelser, som til sammen hadde disse egenskapene.
Siden krysninger med lokale hunder ofte var bedre egnet enn de renrasede europeiske hundene til å takle forholdene i områdene de reiste gjennom, og siden blandingene samtidig hadde et bredere spekter av egenskaper (gemytt, størrelse, bruksegenskaper) enn de lokale hundene, så var de ettertraktet. Importen av rasehunder fortsatte imidlertid i denne perioden.
Utstrakt krysning mellom mange raser ga et bredt genetisk utgangspunkt for en god afrikansk jakthund tilpasset de hvites behov. Det foregikk trolig ingen form for systematiske avlsprogram blant de tidlige settlerne. Selv om innblandingen av den opprinnelige afrikanske hunden etter hvert, og i mange tilfeller, ble temmelig utvannet, beholdt mange av de best hundene ett trekk fra den: ridgen.
Til løvejakt ble mange raser prøvd. Den vanligste rasen blant settlerne synes å ha vært pointeren, men som den stående fuglehunden den er, så egnet den seg dårlig. Setteren var også vanlig, men i tillegg til også å være en stående fuglehund, så hadde den både problemer med varmen, og med poter som ikke tålte å løpe lenge og mye på varm sand. Greyhounden var rask, men ikke pågående nok. Bulldogg og bullterrier var pågående nok, men altfor modige og ble derfor raskt drept av løvene. Den beste hunden for løvejakt var derfor lenge en krysning mellom greyhound og bulldogg/-terrier, om den var født og oppvokst i området. De hadde den rette kombinasjonen av mot og hurtighet til å irritere og distrahere løvene uten å bli tatt - som er den eneste måten å bruke hund effektivt på løvejakt.
Virkelig gode hunder var sjeldne og vanskelige å få tak i, og derfor høyt verdsatt. I tillegg til at hunden skulle være jakthund, vakthund og selskap, så skulle den også være rask, sterk, korthåret og lojal. Etter hvert så oppsto en hundetype som tilfredsstilte disse kravene, den såkalte boerhunden. Boerhunden fantes i flere hårlag, og selv om benevnelsene på en del av dem finnes i skriftlige kilder, er de fleste av beskrivelsene av hvordan hundene så ut aldri skrevet ned. Det er rimelig å anta at disse boerhundene er anene til både Ridgebacken, Boerboelen (beskrevet 1983) og Africanis (beskrevet 1998). I dag er de tre rasene/typene svært forskjellige hunder.
I motsetning til de to sistnevnte er imidlertid ikke Ridgebacken en utpreget boerhund. Dens standard og registrering allerede på 20-tallet er et resultat av engelske kolonisters (Rhodesieres) forkjærlighet for viktoriansk tradisjon og systematisering. Ridgebackens tidligste registrerte hunder bodde i Sør-Afrika, men var født fra rhodesiske linjer.
I 1869 ble Hope Fountain misjonsstasjon grunnlagt, og det var dit Reverend Charles Helm med sin kone, 18 måneder gamle datter og to greyhound-lignenede (muligens med ridge) tisper kalt Powder og Lorna kom i 1875. Hope Fountain var et hvile- og møtested for jegere, pionerer, reisende og settlere. Blant annet var storvilt- og løvejegeren Cornelis van Rooyen en hyppig gjest. Helms to tisper ble ofte overlatt til van Rooyen i lengre perioder, og fikk mange kull med van Rooyens hunder, noe som på sikt la deler av grunnlaget for rasen. Van Rooyen var berømt som jeger og hadde en stor flokk hunder, hvorav mange var krysninger av greyhound, irske terriere, pointere, bulldogg, strihårede collier og grand danois. Den beste valpen fra hvert kull ble beholdt, for hele tiden å styrke blandingen. Valpene med ridge fra disse kullene viste seg å være spesielt sterke som drivende jakthunder: modige, pågående og utholdende. Hundene, som type, gikk etter hvert under navnet "Van Rooyen's lion dogs" og var høyt verdsatt i området.
Francis R Barnes var den som sørget for at rasen fikk en standard og ble anerkjent av den sørafrikanske kennelklubben. Han hadde fått en av avlshundene fra en G. Stacy, som igjen hadde fått sin hund fra Van Rooyen, og to stamhunder fra andre linjer. Hundene fikk navnene Eskdale Dingo, Eskdale Connie og Eskdale Judy. Det merkelige var at etter alt arbeidet han la ned i rasen så registrerte han selv bare syv hunder. Noe av forklaringen kan være det han selv skriver; at hundene hans ikke kan stilles ut fordi de ikke tillater at fremmede rører dem (noe som fortsatt gjelder mange rhodesiske gårdshunder i dag). De fleste av hundene hans var brindle av farge.
Raseklubben ble dannet og den første standarden ble skrevet i 1922. Barnes skriver selv at han har lånt fritt fra dalmantinerstandarden da han skrev den, noe som trolig skyldes en viss typelikhet. Standarden ble til fordi hundene han brukte som utgangspunkt var så forskjellige at det var behov for presiseringer for å få rasen godkjent. Allerede i 1924 blir de to første hundene registrert - før rasen er godkjent. I 1925 blir en søknad om godkjennelse avslått fordi rasen ikke er godt nok kjent og beskrevet, men allerede året etterpå blir den godkjent under navnet Rhodesian Ridgeback (Lion Dog) i stedet for det opprinnelige Rhodesian Lion Dog. Først da registrerer Barnes sine egne hunder.
Stamboka forblir åpen fram til 1945, da Paddy of Leo Kop var den siste hunden uten kjente foreldre som ble registrert.
Kilde: Costa, Linda 2004: Rhodesian Ridgeback Pioneers.
UTSEENDE
Ridgebacken er en mellomstor til stor hund. Den skal være harmonisk bygd med en sterk og muskuløs kropp. Siden hunden skal være bygd for både utholdenhet, hurtighet og styrke må den ikke være verken for lett eller for tung. Den skal kunne holde stor fart, med flytende bevegelse og det legges vekt på energi, eleganse og sunnhet uten grovhet. For at ikke disse egenskapene skal gå tapt skal det legges stor vekt på gode bevegelser hos hundene.
Ridgebacken er glatthåret med hengende ører. Rasen gjenkjennes oftest på ridgen, en stripe med hår langs ryggraden som vokser i motsatt retning av resten av pelsen. Over skuldrene møtes de to vekstretningene i to virvler, en på hver side. Denne ridgen er nedarvet fra manen til den afrikanske tamhunden, og er derfor ikke en dillete pyntegreie, men et vitnesbyrd om rasens opprinnelse og dens styrker.
I rasestandarden fra 1922 var tillatt høyde på både tisper og hannhunder 71 cm (28"), men i 1931 ble den redusert til 63-68,5 for hannhunder og 61-66 for tisper og vekt 36 kg. for begge. Siden ble vekta redusert til 32 kilo for tisper. Siden vekta på hunden vil være avhengig av hundens høyde så har en gått mer og mer bort i fra vektkravet. De fleste norske ridgebackene er ofte store i forhold til standarden. Særlig når det gjelder hannhunder er en høyde på 68-72 og vekt på 40-45 kilo eller enda mer ganske vanlig. Tispene synes imidlertid i større grad å ligge innenfor rasestandarden, men ofte med noe høyere vekt, siden de er relativt kraftig bygd.
De opprinnelige hundene hadde mange farger, blant annet synes brindle og med til dels mye hvitt å ha vært vanlig. Mange av de tidligste hundene var i tillegg strihåret. Frem til 40-tallet var korrekte farger "brindles, fawns, sables, whole colours or mixed with white". Dagens standard sier at hundene skal være fra lys til rød hvete. Litt hvitt på bryst og tær er tillatt, samt svart maske og ører. Mitt inntrykk er at det i hvertfall internasjonalt blir stadig mørkere hunder. Tendensen ses også her hjemme, hvor hunder med lys hvetefarge, som Zeta, blir mindre og mindre vanlig. Noe av årsaken kan være at det er blitt mote, men det er ikke til å stikke under en stol at mørkere hunder har en annen glans i pelsen. Blankere pels fremhever muskelspillet noe som er en fordel når en skal vise frem en hund som skal være elegant og muskuløs. Personlig synes jeg at det er litt trist at bredden i fargespekteret forsvinner.
Kilde: Glenaholm kennels: Original breed standard
GEMYTT
Førsteinntrykket av ridgebacken kan ofte oppleves som arrogant. Den kan ofte være reservert ovenfor fremmede, men skal ikke være sky eller redd, men heller verdig uinteressert. Unntakene fra dette blir flere og flere etter hvert som det avles på mer sosiale hunder, og ikke minst på grunn av stor vektlegging på sosialisering av valpene på fremmede mennesker fra de er svært unge.
Som nevnt ovenfor tillot ikke de opprinnelige ridgebackene å bli håndtert av fremmede i utstillingsringen, noe som må ses i lys av deres utstrakte bruk som vakthunder i tillegg til jakthunder. Disse egenskapene er beholdt hos gårdshunder i dens hjemland, men med økt vektlegging av hunden som familiehund og selskap har dette i stor grad blitt avlet bort hos moderne rasehunder i tillegg til at det er lagt stor vekt på å ikke oppmuntre hundenes vaktinstinkt.
Siden rasen har sin opprinnelse som flokkhund som fulgte settlere og storviltjegerne på deres tokter, og siden den også først og fremst ble brukt til løvejakt i flokk, så har den et sterkt flokkinstinkt. Ridgebacken binder seg sterkt til sin(e) eier(e). Flokkinstinktet gjør også at den er en svært sosial hund, både i forhold til andre hunder og mennesker den kjenner. Ridgebacker som får omgås andre stødige ridgebacker fra den er ung utvikler som regel også et svært godt og tydelig kroppsspråk. Ridgebacker i lek er raske, brå og voldsomme, noe som gjør at det er viktig å lære den allerede fra den er svært liten både å omgås små hunder i lek, og at mennesker ikke nødvendigvis flytter seg bare fordi den kommer (40 kilo ridgeback i full galopp er ikke noen spøk når den treffer deg i knehøyde, da er det bedre at en 10 kilos valp får seg en liten overraskelse)
I sin opprinnelige funksjon ble som sagt ridgebacken brukt i flokk, ikke som enkelthunder. En konsekvens av dette er at det ikke ble lagt vekt på detaljstyring av hundene verken til jakt eller vakt. I stedet var det viktig at hunden var selvstendig og kunne tenke selv uten veiledning av sin eier, noe de fleste ridgebackeiere kjenner godt til konsekvensene av. Sannsynligvis ble det også en naturlig seleksjon av de hundene som var best til å finne mat selv og til å ikke sløse på krefter. Dagens ridgebacker er i hvert fall eksperter på begge deler.
Ridgebacken er en relativt lettrent hund, all den tid den blir trent på sine egne premisser. Ridgebacken hater repetisjoner, den ignorerer som regel pirkete detaljstyring fullstendig, og om du ikke stopper mens leken er god så tar det lang tid før du får den i gang igjen. Skal du trene en ridgeback så er det en god ide å trene på mange ting på en gang, og i korte økter med lange pauser. Selv om ridgebacken mister interessen fort så har den lengre hukommelse enn den gir inntrykk av, og er det noe den husker så er det mas. Mas er ubehagelig: ergo vi gidder ikke å prøve oss på det igjen med mindre det gjøres på en ny måte. Det er ikke så lett å stoppe når vi akkurat har fått ting til for første gang, men det er det som skal til. Det og masse ros og masse godbiter.
Ridgebacken har god nese, og ofte god konsentrasjon når de holder på med noe som er gøy. Den egner seg derfor godt som sporhund. I Sverige, hvor det tydeligvis er godt miljø for slikt så innehar mange, selv ganske unge, Ridgebacker viltsporchampionater.