LYDIGHET

(link til dagbok - lydighet)

Zeta har vært trent i hverdagslydighet og noe klasse 1 siden hun var ung.  Da jeg overtok henne kunne hun derfor allerede mye mer lydighet enn det jeg kunne.  Utfordringen for meg var derfor først og fremst å lære hvordan jeg skulle få brukt det hun kunne, og ikke miste noe under veis. 

På grunn av all pendlinga tok det litt tid før vi fikk meldt oss på kurs, men jeg brukte en del av tida til lesing, og ikke minst til å prøve meg fram til hvilke kommandoer som hadde ønsket effekt, og hvilke som ikke så ut til å virke.  Innen vi begynte på lydighetskurset hadde vi derfor i fellesskap klart og sortere ut det grunnleggende.  Etter å ha lest gjennom lydighetsprogrammet til klasse 1 fant jeg dessuten ut at vi på sett og vis fikk til alle øvelsene, om enn ikke alltid like konsekvent, og med en stil som ville fått de fleste dommere til å grøsse.  Mer om grøssende dommere nedenfor.

Kurs våren 2005

Lillesand og omegn hundeklubb er en hyggelig liten hundeklubb som holder til i ei søt lita hytte i enden av parkeringsplassen til Agder energi oppe på Moen.  Våren 2005 ble det holdt tre lydighetskurs parallelt:  Valpekurs, viderekommende og et blandet konkurransekurs (deltagere på alle nivåer).  Som den optimisten jeg er, og lysten på utfordringer som jeg var, meldte vi oss på sistnevnte.  Det har jeg ikke angret på, selv om noen av eliteøvelsene var litt for vanskelig for oss, og vi kanskje skulle brukt litt mer tid på en del av de enklere øvelsene.  Det siste særlig tatt i betraktning at jeg samtidig meldte Zeta og meg på klasse 1 på RR-dagen 2005.  Vil takke Ragnhild for et skikkelig lærerikt kurs!

RR-dagen 2005

Lydighetskonkurransen på RR-dagen ble ikke akkurat vårt stolteste øyeblikk, og det var selvfølgelig stort sett min feil.  Ikke bare var jeg kjempenervøs, men Zeta hadde vært dritlei alt som hadde noe med lydighet og gjøre i en måned allerede.  I tillegg hadde jeg blitt temmelig psyka ut av en gjestetrener med overivrig bordercollie, på siste treninga før vi dro.  I ettertid skjønner jeg innmari godt hvorfor alt gikk så galt, men der og da var jeg mest oppsatt på at dette skal vi klare!  Zeta var ikke overbevist.  I tillegg til at jeg var nervøs og fæl så syntes hun at dommeren var forferdelig nifs.  Ikke tale om at han skulle få se på tennene hennes, men han lot oss passere med minst mulig poeng.  I fellesdekken la hun seg skjevt for å komme mellom dommeren og meg (stakkars lille vennen), men hun ble da i hvertfall liggende.  Under lineføringen ble hun hengende laaangt etter, og dommeren var innen da blitt skikkelig sur.  Det hjalp jo ikke på nervøsiteten min akkurat, og jo mer nervøs jeg ble, jo mer prøvde Zeta å dempe meg.  Sånt blir lite imponerende å se på.  Da vi så skulle prøve oss på fri ved fot ble hun virkelig hengende etter, og når hun så fant en gjenglemt godbit midt ute på banen og begynte og lete etter flere var i grunnen løpet fullstendig kjørt.  Vi trakk oss og dommeren sa surt at det syntes han var en god idé.  Dommere uten humoristisk sans har ingenting på RR-dagen å gjøre, synes nå jeg!  Jeg var så stressa og sint på både meg selv og dommeren da jeg gikk ut av ringen at tårene spratt, og jeg lovte meg selv og Zeta at jeg aldri skulle utsette henne eller meg selv for noe sånt igjen!

Nåvel...

Sommeren 2005 trente vi i grunnen ikke på en eneste konkurranseøvelse.  Litt småting når vi gikk tur gjorde vi selvfølgelig, sånn som vilkårlige "på plass", "stopp", "bli" og diverse innkallinger.  Dessuten startet jeg på mitt lille apporteringsprosjekt.  Zeta har ikke vært det minste interessert i å ta noe som helst i munnen som ikke er spiselig (sånn bortsett fra at det er gøy og løpe av gårde med pinne og bli jaktet på), så vi begynte i det små.  Jeg dytta lærpølsa i munnen på henne og roste henne hver gang hun åpnet munnen, og ga godbit.  Senere fikk hun bare godbit når hun bet i den, deretter bare når hun løftet den osv.  Innen sommeren var slutt bet og holdt hun den i det minste i to sekunder.  Bortsett fra våre små bit-og-få-godbit-seanser i sofakroken hadde hun stort sett treningsfri.  Dessuten var det jo ikke trening, bare gøy.

Høsten 2005

Da høsten kom begynte vi på nytt kurs i hundeklubben.  Denne ganga var utvalget kurs valp, nybegynner og viderekommende, så vi meldte oss på sistnevnte.  Da kurslederen vår, Tora, spurte hvilket mål vi hadde med kurset, sa jeg like godt som sant var at vi begge hadde godt av og jobbe og være sosiale sammen med andre hunder, men at vi ikke sikter mot konkurranser eller sånt (det er sant! Aldri igjen...tror jeg...) Første kurskvelden var et sjokk!  Ut på banen med oss. Jeg beordrer på plass, og hun løper (!) rundt meg og opp på riktig side. Når jeg er for sein med godbiten så korrigerer hun (det er det første gang jeg har sett at hun har gjort!). Hun tar fellesdekken i pøsregn og ligger som ei støtte. Hun går fri ved fot med fullt fokus på meg og bare meg!  Når vi skal løse opp løper hun til og med over den høye lange smale agilitybommen som hun alltid har syntes var for nifs.  Lydighet var visst plutselig gøy!

Vårt hovedproblem har alltid vært kontakten.  Jeg har strevd med å få henne til og gå fri ved fot for hun har vært treg og i grunnen lite arbeidsvillig - og jeg har lokka og oppmuntra og belønna uten at det har vært særlig futt over det, helt til Tora påpekte at det er Zeta som skal jobbe for belønningen, ikke meg.  Det har vært meg som har vært opptatt av at det skal bli bra, det er meg som har jobba for å få det til, ikke Zeta.  Etter å ha endret fokus har alt gått utrolig mye bedre.  Nå har vi til og med en fri ved fot hvor hun faktisk går ved siden av og søker kontakt i stedet for å lunte tre meter bak og være opptatt av alt annet enn meg.  Takk, Tora!  Jeg tror du redda oss, eller i hvert fall fikk meg til å ha tro på at kanskje en dag skal vi tørre å prøve oss utpå igjen.  Kanskje...

Da er vi kommet frem til dagen i dag, 20 september, og jeg har begynt på dagbok: