DAGBOK - LYDIGHET

Nyeste innlegget står øverst, de eldre nedenfor.

Lørdag 27. oktober 2007.  Klubbmesterskap.  Zeta var i temmelig godt humør, og jeg hadde litt forhåpninger om at vi ikke skulle skjemme oss helt ut...det var før første øvelse - fellesdekk.  Zeta syntes tydelig at det var altfor kaldt og vått, og reiste seg og kom tuslende.  Tre ganger ble hun lagt tilbake, og det samme gjentok seg alle tre gangene.  Fjerde ganga gikk jeg bare noen få meter snudde før hun fikk reist seg, og vi fikk slutta av med en vellykka dekk i det minste.  Resten gikk hun tidvis bra, men med litt konsentrasjonsproblemer og litt mye tusling nå og da.  Jeg hoppa og spratt litt og fikk kommentar fra dommeren at hun skulle ønske hun kunne gi ektrapoeng for kreativt fotarbeide.  Viktigst var det imidlertid at det fikk vekka Zeta litt.  Innkallinga fra sitt var imidlertid helt perfekt, og da var det bare sååå teit at hun meldte seg helt ut på stå under marsj, hvor hun først ikke fulgte helt med, deretter skeina ut til sida da jeg sa stå, før hun tusla bort til dommeren for å sjekke om hun hadde godbiter i lommene  (siden hun ikke hadde fått noen av meg på altfor lenge).  På hoppet var hinderet egentlig for lavt, og da slo hun i det med bakbeina som hun pleier å gjøre når det er lavt.  Jeg hadde imidlertid gitt henne litt opp og var fornøyd bare hun hoppa.

Med andre ord ikke noe å skryte av.  Det som er ergerlig er jo at de begge to kan så mye mye bedre enn dette.

Planen fremover er i grunnen å trene på mye rart.  Jeg synes trening er gøy...så får konkurranser bare være.  Jeg hadde egentlig tenkt å prøve å melde Zeta på i sørlandsparken i februar, men var det for kaldt for fellesdekk nå så er det i hvertfall for kaldt i et åpent parkeringshus på den årstida!  Sørlandsapellen i Vennesla neste helg dropper jeg også.

Fredag 26. oktober 2007.  I går kveld var jeg og trente lydighet med både Zeta og Sali oppe i Holta sammen med to fra hundeklubben.  De to andre hadde voksne hunder, og gjett om det hjalp på Sali!  Endelig fikk jeg trent med ham uten masse tull, og endelig fikk andre enn meg se hvor god lineføring vi får til når det bare er oss :)  Kjempegøy.  Vi trente også på stå under marsj, som faktisk gikk temmelig bra med en dobbeltkommando (han gikk to veldig korte skritt fremover).  Dekk fra holt var et sant kaos, så der er vi ikke gode (bakken var kald, må vite)!  Etter en stund satte jeg Sali i bilen og tok ut Zeta, og da den ene måtte gå bytta den andre ut sin manns rottweilertispe med sin egen sheltie.  Zeta og jeg sliter mest med en veldig ujevn fri ved fot/lineføring, men i går gikk hun bra.  Bare ett sted skifta hun av en eller annen grunn side hver gang vi passerte, så der fikk vi hjelp til å finne ut hvorfor og bli ferdige med det.  Fikk også en del gode tips angående avstandskommandoer som skal prøves ut (Zeta beveger seg altfor mye forover).  det er kjempegøy å trene sammen med andre og hjelpe hverandre med å finne ut av problemer, så jeg håper at vi etter hvert får flere sånne kvelder :)  I tillegg er det kjempehyggelig, og helt uten det samme presset som vanlige kurskvelder!

Mesteparten av 2007 så har vi i grunnen ikke gjort så mye utover å holde ting ved like.  Jeg har fokusert mest på å lære Sali grunnleggende lydighet.

Torsdag 4. januar 2007.  I dag tok jeg med meg Zeta opp til grusbanen i Holta.  Der var det heldigvis heilt tomt for folk, siden planen var å gå gjennom mesteparten av klasse 1 programmet.  Nå var det så lenge siden vi hadde trent at jeg ville se åssen det lå an.  Gjett om jeg ble overraska!  Først gjennomførte hun en nydelig lineføring.  Deretter en fantastisk fri ved fot gjennom mange (!) svinger både til høyre og venstre, tempoforandringer, stopper og helomvendinger.  Innkalling gikk i galopp!  Hver gang!  Hun lå pent på avstand mens jeg delte resten av frolic'ene opp i mindre biter.  Selv om hun la seg skjevt og ikke stoppet raskt nok verken ved stå under marsj eller stå under innkalling, så er jeg kjempefornøyd med henne!  Sistnevnte øvelse er vel egentlig klasse 2, men den pleier hun å være relativt god på, selv om hun alltid trenger et skritt eller to før hun stopper heilt.  Det er nok fordi hun ikke pleier å komme i galopp, sånn som hun gjorde denne ganga.  Alt i alt var det en av de beste treningene vi har hatt noensinne.

Etterpå gikk vi alle bakkene i rundløypa i Holta, så vi begge merka det i kroppen.  Deilig!!!

2006

Høsten 2006.  Vi droppet ut av kurset etter den ganga.  Zeta ble stadig fortere sliten, og med trettheten fulgte ei forferdelig kort lunte som gjorde seg utslag i økt vokting og dårlig konsentrasjon.  Jeg var forferdelig redd for at hun var blitt alvorlig syk, så hun ble sjekka grundig.  Det viste seg at hun trolig var blitt veldig sliten av et særdeles langt og hardt innbilt svangerskap og at hormoner nok hadde mye av skylden.  Da det innbilte svangerskapet var over og hun fikk hvilt skikkelig ut i noen uker (lite stress, bare korte turer, ingen trening, masse søvn) ble hun den gode gamle igjen.  Alt styret medførte imidlertid en lang og ufrivillig pause fra lydighetstreninga, selv om vi jo har drevet litt sånn smått med enkelte momenter på tur.  Et av favorittmomentene har vært når jeg har "mista" båndet langs veien og sender henne tilbake for å hente det.  Hun bruker litt tid før hun går fra meg, men når hun først er kommet bort til båndet så plukker hun det opp og kommer løpende med det - og slipper det en meter fra meg mens hun ser veldig stolt ut.  Småkunster uten press, og bare med en eller to repetisjoner.

I begynnelsen av desember inntok småtrollet livet vårt med storm, og vi har slitt masse med å skille på de to.  Zeta tror hele tiden det er henne jeg snakker til når det er noe hun har lyst til - og ham når hun ikke har lyst, ser det  ut til.

Tirsdag 29. august 2006.  I dag har vi trent lydighet, og Zeta har underholdt med sine demonstrasjoner av hvordan ting skal gjøres - i slow motion.  Som Anette sier:  hun gjør det hun skal og hun gjør det riktig, det går bare så usigelig treigt :)  Denne ganga kan vi jo skylde litt på at hun fikk både vanlig vaksine og rabiesvaksine to timer før kurset, noe som pleier å sette henne ut, men det får da være måte på.  Nåvel, det er jo litt morsomt å se på da :)  Og jeg lærer masse!

Tirsdag 22.august 2006.  Høstens første kursdag.  Var litt usikker på om jeg skulle melde meg på siden Zeta er luta lei klasse 1, og kurset kommer til å ha mange nye fra nybegynnerkullet i vår.  Nå er jeg den siste som vil påstå at vi er for flinke til å trene sammen med dem, men Zeta trenger å gjøre noe nytt om hun i det hele tatt skal gidde.  Anette overbeviste meg på søndag, da hun sa at hun regnet med at det kom til å bli såpass mange forskjellige nivå på kurset, og at det ikke var noe problem om vi trente klasse 2, så kunne hun veilede oss mens de andre øvde på andre ting.  Hun er så godt til akkurat det at det ville være for dumt å ikke benytte oss av det mens vi har sjansen.

Dermed er vi påmeldt på høstens kurs.  I dag gikk mesteparten av tida med til å vurdere nivået til nykommerne pluss litt lineføring.  Zeta gikk kjempeflott i line i dag.  Selv om vi ikke fikk gjort så mye mer og mesteparten av tida gikk med til å se på andre, så lærte jeg likevel litt nytt.  Jeg begynner jo å kjenne Zeta ut og inn, men synes det er interessant å se andre hunder med andre gemytt som sliter litt med de samme tingene - men på en annen måte.  Zeta var mest opptatt av skjønnheten som satt, sto og lå ved siden av henne, en diger og aldeles herlig blanding.  Ellers var hun eneste tispa på kurset, sammen med seks hannhunder.

Anette lovte oss mer oppmerksomhet neste gang, så jeg må ta en skikkelig kikk på klasse 2 programmet.  Ser at en del av det vi har trent på er enda litt høyere i klassene (ikke det at det gjør noe)

Før vi kjørte hjem la jeg et 2-300 meter langt blodspor i skogen som vi skal prøve oss på i morra tidlig.  Håper at det ikke regner for hardt til natta.  Første nattgamle spor for jenta.

Sommeren 2006 har Zeta stort sett hatt treningsferie.  Joda, vi har gjort litt nesten hver dag, men det har vært veldig tilfeldig og nesten bare sånt som jeg har sneket inn mens vi har gått tur + litt apportering innendørs med klikker.  Zeta synes sistenevnte er forferdelig festlig, og tar ofte initiativet til det selv.  Hun er så utrolig søt når hun sitter der midt på stuegulvet med "bære" eller en av sandalene mine i munnen og ser forhåpningsfull ut.

Lørdag 1. juli 2006.  Så var dagen for oppvisninga kommet, med strålende sol, vindstille og 21 grader i skyggen.  Heldigvis sto det et telt på asfaltplassen vi skulle vise oss fram på, for det var varmt!  Zeta har ikke vært noe særlig i humør de siste dagene, så jeg var skikkelig spent på hvordan dette skulle gå.  For sikkerhets skyld tok vi en liten omvei innom ei strand på vei til byen.  Der fikk hun svømt litt, så det var en dryppende våt Zeta som kom til arenaen.

Zeta var kjempeflink.  Litt treg et par ganger, men det er jo bare sånn hun er.  Hun gjorde akkurat det hun skulle, og det var gøy at Helle presenterte henne med rase og alder, og også nevnte at hun ikke var en typisk lydighetsrase, men en jakthund.  Jeg syntes hun oppførte seg som en ypperlig representant for rasen :) 

Onsdag 28. juni 2006.  Den siste uka har jeg lest litt om grunnleggende klikkertrening, og blitt såpass fasinert at jeg har begynt å prøve litt på enkelte øvelser.  Det tok jammen ikke lang tid før Zeta skjønte poenget, og som med alt annet som er nytt så ser det ut som om hun synes det er gøy.  Hun jobber i hvert fall i herdig.  Jeg har stort sett brukt det til avstandskommandoer og til sending i rute.  Særlig sistnevnte er visst morsomt.  Etter å ha gått perfekt inn i ruta tre-fire ganger på rad begynner testinga av meg:  Hun løper tvers gjennom og ser forventningsfullt på meg, eller favorittversjonen: ta tak i den ene av kjeglene og enten tygger godt eller kaster den bortover plenen.  I blant virker det som om hun ler av meg, for hun har et glimt i øyet når hun gjør det, som så absolutt er lekent.  Når jeg tar kjegla fra henne og setter den på plass igjen, så går hun gjerne pent i ruta tre-fire ganger igjen.  Lenger enn det holder vi ikke på.

Ellers så var vi på trening for oppvisning i går.  I regnvær og en sky av knott.  Jeg hadde henne bare ute av bilen mens vi drev med fellesøvelsen.  Hun var treg, men gjorde stort sett hva hun skulle.  De første par gjennomkjøringene ville hun ikke legge seg på den våte asfalten, men etter hvert gikk det også.  Til lørdag er det meldt sol, og jeg skal ha kokt kylling i lomma, så da tror jeg nok det går bedre.

Da vi kom hjem og jeg tok henne ut av bilen så hun litt rar ut i ansiktet, uten at jeg kunne sette fingeren på det.  Hun var tydelig ikke i humør heller, og da hun kom opp i sofaen da jeg satte meg for å se på TV skjønte jeg hvorfor:  Heile området rundt det ene øyet var hovna så mye opp at øyet bare var halvparten så stort som det andre - kul på kul.  Hun hadde kuler oppe på hodet også, så det var ikke tvil om hva som var galt.  Den hersens knotten!  Ikke rart jenta var litt utafor.   Innen vi skulle legge oss var hevelsen gått noe ned, og nå i morges var hun bare litt hoven.  Stakkars lille jenta (men det virka ikke som om det klødde noe særlig)

Tirsdag 20. juni 2006. I kveld trente vi lydighet med hundeklubben igjen.  Ikke vanlig trening altså, men hundeklubben skal ha oppvisning under Lillesandsda'ene, og jeg ble overtalt til å bli med.  Som Kari sa så lurt "...vi trenger jo folk på alle nivåer".  Jeg ble med for jeg tenkte at jeg kan jo sikkert hjelpe til med noe om ikke annet. 

Zeta har jo hatt lydighetsferie i fire uker nå, så jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå.  Vi har bare et par-tre bittesmå roller i "oppsetningen".  Vi skal demonstrere hoppet i klasse 1, og vi skal være med i en gruppeøvelse.  Sistnevnte består av 8 hunder som står fire og fire mot hverandre på hver side av en plass.  Hundene går deretter fri ved fot forbi hverandre til andre enden av plassen og snur.  Deretter gjør vi det samme, men med stå på midten sånn at alle hundene blir stående på rekke i midten med hodet annenhver vei, mens førerne krysser plassen.  Så går alle tilbake inn bak hunden, går fremover og tar med seg hunden fri ved fot tilbake til "sin banehalvdel".  Deretter gjør vi det samme igjen, men legger hundene på rad midt på før vi går videre til andre enden.  Så roper den første hunden sin inn på plass, og når den er kommet halvveis inn roper den neste på sin hund osv. 

Det gikk så bra!!!  Til og med med to løpetisper (den ene var Zeta!) og to hannhunder i sammensetningen!  Zeta begynte å slakke etter at vi hadde holdt på en stund og hun var til tider veldig opptatt av den andre løpetispa - som i tillegg var en sheltie (Zeta elsker sheltier!!!!), men jeg syntes hun var flink.  Fordelen er jo også at godbiter og dobbeltkommandoer og alt sånn er lov.  Vi skal trene neste tirsdag også.  Tror dette kan bli gøy.  Vi skal ikke trene i mellomtiden...med mindre jeg kan få henne til å apportere kjøkkenredskaper - hundene skal lage suppe - og foreløpig ser det ut til at Zetas rolle kanskje blir å "spise" den - det er hun i hvert fall flink til. 

Resten av showet blir også gøy å se.  Litt lydighetsøvelser, litt agility og litt sånne sjarmerende tullekunster (Giorgio elsker blant annet å bære rundt på en kurv som det kan være blomster, i til en utvalgt dame blant publikum, og sånt)

Torsdag 25. mai 2006.  Nei, dette ble nesten bare tull.  Sirup?  Frossen sådan.

Det begynte bra.  Tannvisninga gikk fint.  Under fellesdekken lå hun litt skjevt og ved siden av en tervuren som lå og peip.  Så reiste hunden på den andre sida seg opp og begynte og vasse rundt.  Zeta lå hvor hun skulle da eieren gikk og hentet den.  Så spratt tervuren og en bordercollie opp og kappløp ut mot midten av banen.  Fortsatt lå Zeta der hun skulle.  Hun lå også pent da jeg gikk forbi henne og inntil, og gikk opp i stå da hun fikk beskjed om det.  Vi ble trukket for et litt klønete neddekk og for piping (Zeta lå ikke og pep, det var det tervurenen som gjorde). 

Så begynte tullet.  Jenta nekta plent å være med meg rundt i ringen.  Jeg måtte til tider dra Zeta med meg rundt under lineføringa - på fri ved fot bare vassa hun rundt i sin egen verden, og vi fullførte ikke øvelsen en gang - på dekk fra holdt var neddekket greit nok når hun endelig kom bort til meg der hun skulle dekke (det tok tid).  Innkallingen fra sitt gikk bra, hun kom mot meg i galopp, men kunne gått renere og mye rettere inn på plass.  Hun stoppet fint under marsj...hadde hun bare marsjert skikkelig bort til der hun skulle stoppe i stedet for å vime rundt to meter bak meg.  Da vi skulle gå mot hinderet skjedde det samme:  Hun fulgte meg ikke skikkelig og da jeg kommanderte hopp gikk hun rett forbi.  Snakk om trassig demonstrasjon (vel, noe sånt.  Hun fortsatte resten av dagen med bare å se på meg nå jeg ba henne gjøre noe, for deretter å gjøre noe annet.  Sånt kaller i hvert fall jeg trass).

Som sagt:  masse tull, to nuller og tredjepremie.  Dommer var Per Gylland, og han var heldigvis veldig hyggelig.  Jeg er nok ikke blitt redd for å prøve igjen - til høsten en gang. 

Det var så tydelig at Zeta ikke ville være der, og siden jeg har hatt inntrykk av at hun har vært skikkelig lei i noen uker nå, så tror jeg at den eneste feilen jeg gjorde var å melde oss på.  Jeg skal likevel ikke påstå at jeg angrer - det er god trening på flere enn en måte selv  om (eller for den saks skyld fordi) det går dårlig.

Vi skal ta lang lydighetsferie.  I hvert fall lang ferie fra alt som minner om klasse 1 øvelser.  Da tror jeg heller vi apporterer og sender i rute.

Tirsdag 23. mai 2006.  I dag tok lille sirup bronsemerket.  Det var så vidt det holdt (og dommeren var snill, syntes nå jeg).  Det at det gikk dårlig på fri ved fot er jo ingen bombe, men at hun ikke kunne ligge stille 2 minutter er bare tull fra hennes side (selv om det blåste så ørene flagra).  Skal vi se...

...og vi skal gå klasse 1 til torsdag.  Hmmmmm....  Jeg setter mitt håp i at det at tida er ny og stedet er nytt gjør at hun skjerper seg.

Nåvel.  Kursavslutninga var kjempehyggelig - om enn litt kald.  Vi hadde sol, men en skikkelig sur vind.  Alle valpene og unghundene fikk vist noe av det de kunne, og de var så utrolig søte :)  Det kan også være at vi har klart å få oss en liten avtale om å gå spor noen ganger i sommer.  Jeg overhørte at Anette kanskje tar et kurs til høsten også, så da tropper vi nok opp vi også.  Jeg har lært utrolig mye! 

Etter torsdag skal Zeta få litt lydighetsferie.  Det vil si at vi skal nok gjøre litt, men uten mas.  Og så skal vi prøve å lære nye ting i stedet for å terpe på det gamle.

Mandag 22. mai 2006.  I dag trente vi spor.  Sporslutt var i kanten av ei fin lita gresslette i skogen, så vi avslutta med litt lydighet.  Enkeltmomenter fra klasse 1 med fokus på gøy.  Hun var mye mer fornøyd og flinkere enn hun har vært på trening på lenge.  Da vi kom hjem hoppa hun hinder og seilte til og med over 80 cm, så om vi bare får til timinga til torsdag, så kanskje det går bra? 

Prøvde å sende til rute også, men etter et par ganger nekta hun plent å komme på plass.  Var litt rar plutselig og skeina unna stedet ved siden av meg.  Aner ikke hva som skjedde.   Veps eller bie kanskje.  Da jeg flytta meg kom hun og da hun gikk inn i ruta fikk hun masse ros før vi avslutta.

Tirsdag 16. mai 2006.  Sitter her og ser på det jeg har skrevet om forrige lydighetskurs, og det er et mønster som slår meg.  Zetas interesse dabba betraktelig av mot slutten i høst også.  Det er som om hun når et punkt hvor hun bestemmer seg for at "Nei, nå gidder jeg ikke mer av dette".  Det er godt mulig at det er fordi hun kan øvelsene og synes det er teit å gjenta dem, for da hinderet kom fram så var hun med med en gang (vi har ikke gjort det tidligere på kurset), og når jeg har begynt å sende til rute ute på plenen så jobber hun kjempebra.  ...og da mener jeg jobber bra - øvelsen vår er alt annet en bra :).  Nytt er tydeligvis gøy. 

Vi har fått låne med oss hinderet hjem, for vi - tull! - jeg sliter litt med timingen når jeg ber henne hoppe.  De første gangene vi prøvde oss på hinderet skjedde det samme som under sørlandsapellen: hun ble for ivrig, løp for fort på, hoppa før hun fikk beskjed og smalt bakbeina inni.  En av gangene så det nesten ut som om hadde mellomlanding oppå hinderet.  Ikke pent (for å si det mildt).  Først så det ut som om det var hinderet som var for høyt, men da vi senka det skjedde det samme.  En av de andre kursdeltakerne hadde også problem med en overivrig corgi som kom for nært innpå og også var borti.  Da var det veldig åpenbart hva som var feil, siden den er så kort i beina og lang i kroppen.  Da det var vår tur igjen prøvde vi derfor med et 50cm. hinder.  Jeg holdt Zeta tilbake noe (et skarpt "ah!" gjør underverker) og ga "hopp"-kommandoen mye tidligere.  Første ganga blei det litt klossete, men neste ganga seilte hun over.  Mens Zeta var opptatt av meg (og godbiten) og hadde ryggen til hinderet la Anette på 10 cm. til.  Da hadde vi litt mer ro på det og hun seilte over uten problemer.  Det samme gjentok seg, hinderet ble bygd til 70 cm, og hun seilte over enda ei gang.  Yess!!!  Zeta er ikke bare høy, men også lang i kroppen, så hun trenger masse plass og jeg må gi kommandoen nesten 1,5 meter fra hinderet!  Jeg fikk råd om å bygge på litt mer og perfeksjonere tilløpet, så med hinderet på lån ei ukes tid så bør vi klare å få bra timing.  Jeg må bare passe på at det skal være gøy!  Alltid!!!!

Det var siste kurskvelden i dag, neste gang er det avslutning og muligheten for både å ta apellmerket og gå klasse 1.  Zeta har ikke apellmerket, og siden det bare er to dager før offisiell konkurranse, så skal jeg ikke gjøre for mye.  Er hun i samme humør som i dag er første øvelsen mer enn nok, for å si det sånn.  I uka som kommer skal vi ikke trene på noe av det hun er lei av.  Vi skal hoppe, vi skal sende i rute og vi skal apportere.  

Siden jenta er den hun er, og egentlig kan alt i klasse 1 når hun bare gidder, så slår det meg at vi egentlig bare bør begynne å trene på klasse 2 øvelser og høyere.  Da har hun det gøy, og jeg lærer noe nytt.  Hun er på ingen måte noen hund som egner seg for lydighetskonkurranser, men det virker som om hun har det kjempegøy når hun får en utfordring å bryne seg på.  Så lenge ting er nye, så engasjerer hun seg.  Med en gang de blir vante så faller hun av.  Vi trenger stadig framdrift!

Tirsdag 9. mai 2006.  Det skal ikke alltid være enkelt.  Zeta har vært temmelig daff etter helga, og nå når det er blitt varmt så synker også aktiviteten betraktelig.  Med det aktivitetsnivået hun har i utgangspunktet vil det si at det nesten blir full stopp.  Det var flere enn meg som lo godt av henne.  Hva annet kan en gjøre? 

Vi fikk i det minste avslutta med en strålende 3,5 minutters fellesdekk! 

En annen positiv ting er at vi fikk skryt for at når hun først gadd å gjøre noe i dag, så var det hun gjorde korrekt - bare umåtelig treegt.

Tirsdag 2. mai 2006.  Tid for kurs igjen, og også denne dagen var det kaldt og nesten regn i lufta.  Jenta og jeg vil ha vår!!!  Vi begynte med trening av lineføring, men både Zeta og en del av de andre hundene hadde konsentrasjonen i nesa.  Ett eller annet luktet forferdelig distraherende. 

Deretter gikk vi over til innkallingsøvelser fra sitt.  Da ble det fart i jenta!  Hun kom ikke alltid inn på plass, men siden hun galopperte hver gang var jeg kjempefornøyd. 

Etter pausen begynte vi på momenter av sending til rute.  Jeg klarte ikke heilt å forklare Zeta hva jeg ville, men hun kom da i det minste løpende til meg via ruta.  Da jeg skulle prøve å markere kjeglene med henne liggende inne i ruta trodde hun jeg mente at hun skulle samle dem inn.  Sånn går det når det siste nye vi har trent på er å legge stjålne sko på plass igjen i ganga.  Hun er så søt!!!

Tirsdag 25. april 2006.  Lydighetskurset i dag foregikk i kaldt regnvær.  Jeg hadde dekken på Zeta, men det var tydelig at det her ikke var noe gøy.  Pingla! 

Først trente vi dekk fra holdt.  Som vanlig har vi problemer med tempoet, men mest med at hun legger seg så forferdelig skeivt.  Fikk et godt tips om hvordan vi skal rydde opp i det, og siden gikk det fint (selv om beinføringa ikke akkurat er vakker :)).  Etterpå trente vi på stå under marsj...hvor Zeta er veldig ujevn.  I dag dilta hun.  Bedre blei det ikke med innkalling, så vi hadde en time-out med lek etter hvert.  Ikke dagen hennes i dag!  Vi avslutta med en fellesdekk, og i dag reiste hun seg også!  Liker ikke det der.  Jeg vet at hun kan klokka, og at vi nok sto mer enn to minutter, men jeg tror vi har en ting eller to å øve på.

Ellers hadde Connie tatt vare på kritikkskjemaet vårt fra søndag:

Vi burde nok ha mista er poeng på innkallingen på grunn av håndbevegelsen, men jeg er ikke sikker på om han så den ordentlig...

Søndag 23. april 2006.  I dag har vi konkurrert!  Det er bare andre ganga vi har prøvd oss i ringen.  Første ganga gikk det jo forferdelig galt, så jeg var ikke så lite spent.  Sørlandsapellen er egentlig en uoffisiell cup arrangert av seks hundeklubber på sørlandet, og med fire stevner i året.   I dag var det Lillesand og omegns tur til å organisere, så kjøreturen ble ikke så lang. 

Siden det gikk så galt sist, og siden det heilt klart var mine nerver (kombinert med at jeg tok det hele altfor alvorlig) som var den største feilen, så har vi ikke trent på noen av øvelsene de siste dagene.  Er jeg stressa når vi trener så mister jeg tålmodigheten, blir skarp, og Zeta synes at jeg er teit og ekkelt og nifs.  Sånt blir det ingen læring av.  For å gjøre det morsomt så lekte og hoppa og spratt Zeta og jeg en god del rundt før vi skulle i ringen sånn at Zeta skjønte at på dette stedet er det gøy!

1. Da vi skulle inn i ringen til tannvisning og fellesdekk skjønte hun likevel at noe var på gang, og hun prøvde flere ganger å hoppe ut av ringen før jeg fikk overtalt henne til å bli.  Tannvisninga gikk heilt greit.

2. Under fellesdekken la hun seg skeivt, og for første gang så satte hun seg opp da jeg passerte henne for å gå bak helt på slutten av øvelsen, men hun ble i hvert fall sittende.  Mens de lå reiste hunden på den ene siden av henne seg og inviterte til lek, så det ødela nok litt for konsentrasjonen, selv om hun ble liggende uten å bevege seg en eneste centimeter!  Vi var heldigvis ikke første ekvipasje, så jeg fikk skrytt masse og lekt litt utenfor ringen før vi skulle inn igjen.  Da vi entra ringen for andre gang var hun mye mer avslappa.  Hun skjønte tydeligvis at dette ikke kom til å bli like fælt som sist.

3. Lineføringa gikk greit, selv om hun var en anelse treig og ukonsentrert i begynnelsen. 

4. Under fri ved fot slakka hun først en del, men jeg har skjønt nå at jo mer jeg maser henne framover jo lengre bak blir hun hengende, så i stedet satte jeg opp tempoet og vandra av gårde selv om jeg ikke kunne se henne.  Jeg hørte henne i hælene på meg.  Da jeg ble bedt om å småløpe var hun plutselig der hun skulle være, og fulgte kjempeflott gjennom resten av øvelsen.

5. Dekk fra holdt gikk ellers bra.  Hun rota litt da vi begynte å gå, men neddekket var heilt fint og hun blei liggende

6. Innkalling fra sitt gikk aldeles strålende.  Hun kom mot meg i full galopp, men vi fikk litt trekk for dobbeltkommando siden hun har en tendens til å ville stoppe foran meg i stedet for å gå inn på plass.  Det skjer ikke alltid, så vi trenger vel bare litt mer øvelse.

7. Stå under marsj gikk veldig bra ... mener jeg å huske, selv om vi starta litt knotete.  Vi skulle gå forbi hinderet, og Zeta blei litt forvirra for hun trodde at hun skulle hoppe, men jeg fikk samla henne inn før vi skulle stoppe.

8. Hoppet over hinderet ble den dårligste øvelsen.  Hinderet var egentlig litt for lavt (de fant ikke flere planker) og Zeta slurva skikkelig i frasparket.  Hun pleier å sveve over høyere hindre enn det uten å være borti, men tok ikke skikkelig sats denne ganga og smalt i med bakbeina.  Hun nølte imidlertid ikke foran hinderet, så vi ble ikke trukket veldig mye

9. Helhetsinntrykket fikk vi også bra på, men med trekk for litt sommel og litt ukonsentrert i begynnelsen av noen øvelser

Jeg tror Zeta syntes at dette var OK.  Hun var litt ukonsentrert i begynnelsen av de fleste øvelsene, så vi må jobbe litt med å finne noen gode "nå skjer det noe gøy!" signaler (og håpe at sekken til ringsekretæren ikke lukter like godt hver gang :)).  Oppsittet under fellesdekken var en sånn engangsaffære og det samme var nok hoppet.  Resten er ting vi må trene litt mer på.

Mye er likevel overvunnet fordi jeg klarte å få kontroll på nervene mine, og hjernene min fungerte som det skulle inne i ringen.  Jeg husket tingene jeg har lært og signaliserte lite eller ingen usikkerhet til Zeta, så jeg er jo litt stolt av meg selv også, da.  Jeg tror vi er et bra team, gullungen og jeg.

Jeg glemte heilt å få med meg poengoversikten på de forskjellige momentene, så den håper jeg at noen i klubben har tatt vare på.  Så vidt jeg vet blei det 4-plass på oss.  Jeg var imidlertid ikke heilt til slutt, for jeg frøys noe så innmari, så jeg har ikke sett de endelige listene. 

Torsdag 20. april 2006.  Zeta synes dagen har vært kjedelig.  Først så har hun vært en tur i Kristiansand, men mesteparten av tida lå hun i bilen.  Etterpå tilbrakte hun et par timer i bånd (visstnok fysj!!!) mens jeg satte opp gjerde langs deler av hekken rundt tomta.  Skulle ønske at jeg kunne klare å forklare henne hvorfor og hvor stor glede hun vil ha av det. 

Da jeg endelig spurte henne "Hvor er bære?" ble det jammen fart i jenta!  Ut på kjøkkenet med oss.  Jeg "mista " bære mens jeg skar opp godbiter (kvarte Frolics) og hun var så opptatt av det jeg hadde i hendene at hun ikke en gang oppdaga det.  Vel inne i stua skjønte hun at det ble ikke noe godt på henne uten at hun fant bære.  Maken til iver vet jeg ikke om jeg har sett fra henne noensinne.  Jeg tror vi holdt på i en halv time med forskjellige versjoner av henting og ikke minst avlevering, uten at hun gikk lei.  Etter masse apportering hadde vi en liten knutekamp på gulvet, og nå ligger hun som et slakt på gulvet og slapper av.

Tirsdag 18. april 2006.  Vi har vært temmelig slappe i påska.  Vi har ikke så trent mye, men litt hver dag har det jo blitt. 

Denne kurskvelden blei likevel veldig vellykka.  Vi fikk masse skryt for lineføringa.  Etter å ha fått forbud mot å ha hånd på magen var jeg spent på hvordan det skulle gå.  Med masse ros og litt raskere gange enn vanlig, så fulgte jammen Zeta på.  I blant var hun til og med en anelse for langt framme, men det er ikke så farlig som når hun henger etter.  Vi har tross alt ingen store ambisjoner, og jeg er glad for at Anette (treneren) ikke er en tilhenger av pirking og dill på vårt nivå.  Da hadde nok både Zeta og jeg blitt temmelig frustrerte.  Målet er å klare å komme oss gjennom en klasse 1 øvelse uten 0'er, og at det skal være gøy!

Siste halvdelen av kurset trente vi på fellesdekk.  Siden bakken var tørr så lå Zeta fjellstøtt...selv da jeg gikk og gjemte meg bak et hushjørne et par ganger.  Kjempebra!!!

Til søndag er det sørlandsapellen.  Zeta og jeg skal ut som nr. 2.  Det er imidlertid meldt regn, så jeg har litt bange anelser når det gjelder fellesdekken...la oss i det minste håpe at det ikke blir kaldt og blåser.

Torsdag 6. april 2006.  Med en trener som heltemodig dukker opp godt dopa på smertestillende og en tannbetennelse som kunne ses utenpå, så ble kanskje ikke treninga verdens mest effektive, men jeg fikk i hvert fall noen gode tips om hvordan jeg skal få Zeta med meg på fri ved fot...og er det noe vi trenger så er det akkurat det.  Vi er tross alt to skikkelige treiginger :)  Ellers prøvde vi oss på en del fellesdekk, men på kald våt bakke så sleit temmelig mye.  Pysa!!

Tirsdag 4. april 2006.  Første kursdag for i vår og det med ny trener.  Vi hadde en kursdag med samme treneren på siste kursdagen i fjor vår.  Ei uke før RR-dagen, og det gikk ikke særlig bra...kanskje mest fordi jeg var stressa og skulle konkurrere, og hun kom der og sa at jeg måtte gjøre alt annerledes.  I dag, derimot, så skjønte jeg filosofien bak - og skjønte også at jeg tror at dette kommer til å bli kjempebra!  Jeg gleder meg til resten av kurset!

I dag trente vi ikke så veldig komplisert.  Det var mest prat, og jeg skulle tatt dekkenet med til Zeta.  Ellers gikk det mest i lineføring, noe som er heilt greit.  Både Zeta og jeg trenger å trene både på det og på fri ved fot.  Jeg trenger også innspill når det gjelder kroppspråket mitt, noe jeg fikk.

Bare to dager til neste trening.

Vinteren 2005/2006:  Selv om jeg ikke har skrevet noe i dagboka, så har Zeta og jeg trent lydighet nesten hver dag siden sist.  Vi har bare ikke trent mye, og vi har ikke trent med særlig framdrift.  Det har vært av typen 20 meter fri ved fot eller lineføring midt i turen vår, bli og inkallingsøvelser et par ganger på hver tur.  Og siden det har vært så mye snø har vi trent en del apport også.  Den siste tida har jeg endelig fått henne til å forstå at jeg vil ha lærdingsen levert av henne sittende foran meg, men fortsatt heter det "hentebære-kom hit-holde-holde-kom-sitt-holde-takk"  Holder den litt til og mer konsekvent så kanskje vi til slutt ender på bare "Apport!"  Kanskje.

Lørdag 5. november 2005.  Det har ikke skjedd så mye på lydighetsfronten i det siste.  Det ble heller ikke noe prøve på bronsemerket, av grunner som er vanskelige og forklare uten at det misforstås.  Zeta vil måtte finne seg i å bli mobbet av meg for det resten av sitt liv, og vi skal gå til innkjøp av gjerde på innsida av hekken.  Nok om det. 

I dag har vi imidlertid hatt det veldig gøy med variasjoner av apport på stue- og kjøkkengulvet.  I all hovedsak har jeg prøvd og finne ut hvor mange ord hun forstår, og hvor mange dobbelt og trippelkommandoer hun kan ta.  Forklaring:  Det er en stund siden jeg skjønte at hun kan ta flere enn en kommando av ganga, så lenge de ikke motsier hverandre.  Med det mener jeg at om jeg stabler ord som hun kan betydningen av etter hverandre, fort nok til at hun skjønner at det dreier seg om en sammenheng, så går det veldig bra.  Hovedpoenget her er at betydningen av ordene sitter, før jeg prøver å kombinere dem.  Det aner meg at hun oppfatter rekkefølgen også, men selvfølgelig som en rekkefølge av verdier - ikke i grammatisk forstand (første og siste ordet er visst alltid viktigst).  Det krever også at hun virkelig er i humør til å ville anstrenge seg for å prøve.

Bli+stå, bli+sitt, bli+dekk, bli+sitt-opp har gått fint lenge (avstandskommandoer), og med håndsignaler som forsterkning av førsteordet sitter de veldig bra. 

I dag har vi prøvd å gå videre med flere ord ("bære" er navnet på lærpølsa, og er ikke et verb):  "Finne+bære+på-kjøkkenet" gikk kjempefint!  "Ta+bære+holde+opp+i-sofa'en" og "ta-bære+holde+ned+på-gulvet" gikk også!  "Ta-bære+holde+sitt+holde" gikk etter hvert også, så nå begynner vi og bli temmelig avanserte!

Det beste av alt er imidlertid at Zeta var kjempe-engasjert, hun hadde det tydelig kjempegøy og var utrolig stolt der hun kom løpende inn i stua med "bære" som jeg hadde gjemt på kjøkkenet, og avleverte liggende oppi sofaen (jada, det inngår ikke i noen formell lydighetsøvelse, men det gir da vi fullstendig blaffen i!) .  Litt hjalp det sikkert at jeg hvinte av fryd, skrøt hemningsløst og ga henne halve Frolics :).  Denne ganga var jeg ikke helt flink til å stoppe mens det var gøyest, og det trengtes litt ekstra mas for at hun skulle hente siste ganga (og litt ekstra hysterisk skryt da hun endelig gjorde det!). 

Selv om jeg vet at jeg aldri kan regne med at godjenta strekker seg ekstra langt på kommando og når jeg vil det, så er hun rasende god når hun er i humør til det!!!!  Jeg vet også at en del av det har og gjøre med at folk blir forferdelig brydd av at jeg blir ivrig, og det demper både meg og jenta.

Dette er mye gøyere enn konkurranseøvelser med tilskuere!

Onsdag 12. oktober 2005  Ikke vet jeg hva det er, men den siste uka har ikke Zeta vært særlig interessert i lydighet.  Jo da, hun er normalt hverdagslydig, men hver gang vi prøver oss på en øvelse så blir hun forferdelig opptatt av alt annet.  Jeg har en snikende mistanke om at det er fordi jeg har lyst til å prøve meg på bronsemerket til lørdag.  Da mener jeg ikke at hun er synsk eller noe sånt, men at hun plukker opp at det er blitt litt mer alvorlig - og da er det ikke gøy mer.  Kanskje jeg bare skal droppe det?  Vi er ikke påmeldt eller noe sånt, så jeg ser det an på lørdag morgen.

Vi fikk imidlertid til apportering med pinne på turen i dag.  Hun er så søt når hun liksom skal avlevere, for da legger hun seg ned foran meg med begge potene planta på pinnen sånn at jeg ikke skal ta den og kaste igjen.  Prøver jeg å dra den ut holder hun igjen med tærne så godt hun kan.  Når hun gjør det er forlabbene hennes nesten skremmende lik små hender.

Onsdag 5. oktober 2005  I dag var det siste kurskveld for i høst, så nå er vi på egenhånd ei stund fremover.   I begynnelsen gikk det veldig fint, og jeg var skikkelig imponert av henne under fellesdekken.  Da blei hun liggende mens jeg gikk i bilen for å hente kameraet!  Vi sliter litt med at hun legger seg forferdelig skeivt, nesten inn foran meg.  Tora så på oss, og mente det er fordi hun går framover i dekken, i stedet for å legge seg rett ned.  Det hadde ikke jeg sett, så nå vet jeg i hvert fall hva vi skal fokusere på når vi trener.

Etter kaffepausen kobla hodet hennes helt ut.  Hun venter et kull innbilte valper om 2 1/2 uke og er forferdelig hormonell.  Da blir hun fort sliten av å måtte stå, sitte og ligge og se på andre hunder.  Jeg merka at jeg også blei temmelig irritabel etter hvert, og da virker aldri samarbeidet vårt særlig godt.  Det er er sikkert tegn på at vi skulle gitt oss litt tidligere.  Sorry Zeta :-(

Mandag 26. september 2005  Nå har vi hatt flere småøkter med varierende vanskelighet, samtidig som jeg har begynt å innføre kommandoen "apport" (når jeg vet at hun skjønner hva jeg vil hun skal gjøre uansett) i løpet av helga.  Vi holder aldri på lenge, og hun ser like skuffa ut hver gang jeg stopper leken.  Jeg sier leken, for hun ser ut til å synes det er kjempegøy.  Hun har god fart på hentinga og halen svinger (Zeta er normalt ingen ivrig løper eller logrer)!  De siste dagene har jeg kasta lærpølsa inn i spisestua eller ut i ganga, og hun har likevel hentet den 9 av 10 ganger.  Innimellom løper hun hen til den, men kommer tilbake til meg uten, samtidig som hun ser veldig stolt ut.  Lurer på om hun har glemt hva hun skal gjøre, eller om hun sjekker om hun kan slippe unna med å ikke hente?  Hun pleier i hvert fall å komme med et frustrert klynk før hun løper og henter den, når hun skjønner at hun ikke får godbit uten. 

Jeg har også prøvd å få henne til å apportere pinner ute, med litt mindre hell.  Det virker som om hun har problemer med å koble det til det vi gjør inne, siden hun i blant gjør det riktig, men ofte finner feil pinne (som regel en liten kvist som hun tygger i seg, samtidig som hun er veldig opptatt av å finne ut hvordan hun skal få tak i godbiten).  Jeg tror og håper imidlertid at det bare er et tidsspørsmål før det også faller på plass.  Dette er gøy, og jeg er uansett kjempestolt av henne selv om vi aldri får til en eneste ute-apport!

Etter å ha skrevet det over, gjorde vi oss klar for å gå tur.  Jeg liker stort sett ikke å dra på så mye rart, men i dag tok jeg med lærpølsa.  Hun apporterte den ute i skogen også, om enn ikke med like stor iver som inne.  Det var jo så mye annet rart å se og lukte på.  Jeg er likevel kjempefornøyd!

Vi fikk også trent litt på "bli" under pressa omstendigheter da vi fant ei nydelig lita skada ugle ved elvebredden.  Den kommandoen var ikke heilt vellykka siden nysgjerrigheten overvant lydigheten, men hun styrta i det minste ikke fram.  Hun snek seg en meter av ganga etter meg for hver gang jeg snudde ryggen til henne.  Jeg tror hun syntes at det var veldig spennende å se "mamma" jakte.  Nå ga ugla opp etter bare omtrent tredve meter, og prøvde og gjemme seg i ei grop, så den store dramatiske jakta ble det ikke.   Da jeg hadde lagt genseren over den plukka den opp var jakta var over og Zeta prøvde ikke å komme nær byttet en gang.  Egentlig litt rart å observere.  Hun sendte meg og bylten noen blikk, men det var det eneste.  Det var heilt tydelig at hun respekterte at fangsten var min.

...om noen leser dette og lurer på hva som skjedde videre:  Jeg ringte dyrlegen fra skogen, forklarte situasjonen og lurte på om jeg kunne komme inn med den.  Hun har vanligvis ikke kontortid mandag ettermiddag, men var heldigvis innom og hadde tid til og vente.  Etter en kort tur gjennom skogen og en kort tur i bilen var vi der.  Ved nærmere ettersyn viste det seg at den hadde en skade i vingen som var skikkelig betent og at det var gått mark i såret.  Den var også  avmagret så den har nok vært skadet noen dager.  Den lille kattugla ble derfor avlivet med en gang.  Den må ha hatt forferdelig vondt.

Onsdag 21. september 2005  Vi har akkurat kommet hjem fra en kurskveld hvor hun ikke bare gikk fint fri ved fot - selv i venstresvinger, men hun ble også liggende med skjult fører for første gang!  Jeg har i tillegg sagt høyt at jeg kan tenke meg å prøve på bronsemerket i slutten av oktober...  Vel hjemme måtte jeg jo sjekke om apporten hennes virka i dag også.  Det gjorde den - selv da lærpølsa havna på et sted hun ikke kunne se meg når hun henta den.

Tirsdag 20. september 2005  Zeta apporterte!  OK, så skjedde det på to meters avstand på stuegulvet, men det skjedde.  Hun henta lærpølsa og brakte den til meg i bytte mot godbit.  Ikke bare en gang, men mange.  Aldri har det vært så vanskelig og stoppe mens leken var god enn i dag.  Zeta så faktisk skuffa ut.  Vi har ennå langt igjen.  I tillegg til at det skal virke på andre steder og med andre ting, så må vi jobbe litt med kommandoen.  "Gå ta'an - ja - holde - holde - hit - holde - holde - hit - holde -ja!" sammen med masser av gestikulering er ikke akkurat like elegant som "apport!".  Det haster imidlertid ikke.